Det er jo ikke akkurat sånn at du har noe bedre å gjøre, så løp nå ut og kjøp Dagbladet i dag og les kollega Terje Mosnes’ kommentar om Michael Jackson, og om populærkulturens posisjon i sin alminnelighet. Han undrer:

«Der tok en hel verden farvel med Michael Jackson under et medieoppbud som tidligere har vært forbeholdt Englands konger og dronninger pluss Diana, samt paver og en og annen president. På den lille flekken av kloden som heter Norge, la to tv-kanaler om programmet og sednte direkte med reportere i LA og eksperter i studio. Deres samfunnsoppdrag bestod blant annet i å la oss møte presumptivt oppegående landsmenn på pilgrimsferd til California fordi deres indre stemme simpelthen påla dem «å være i nærheten av Michael» i den bunnløse sorgen over tapet av …?»

Terje toucher også innom sin egen entré i medieverden:

«Høsten 1966: Det analoge Norge hadde én tv-kanal, videomaskiner var knapt oppfunnet, bærbar stereo og mobiltelefoner var science fiction og popmusikk var en støyende samfunnsfare forbeholdt langhåret problemungdom med avbrutt framhaldsskole go sjabre framtidsutsikter. Jeg kjøpte en Carnaby Street-genser hos Frank Varner og meldte meg som popjournalist i den nye 14-daglige blekka POP-revyen (pris kr. 0,35), samtidig som jeg begynte med «forberedende» på Universitetet i Oslo.

Kombinasjonen universitetsstudier/popmusikk utløste flakkende blikk og måpende vantro. De to var i alle henseender for inkompatible størrelser å anse, som samfunnets fiende og samfunnets støtte.»

 

Publisert 9. juli 2009.

 

Reklamer