Man skal være forsiktig med hva slags skills man opparbeider seg. Plutselig er de forhistoriske, utdaterte, etterspurt av absolutt ingen. Selv var jeg av dem som tok barneskolefaget «Skriftforming» dypt alvorlig og den dag i dag skriver kompromissløs løkkeskrift, selv med sånne gammeldagse små r’er. Du vet, sånn:

lkkeskrift 12

Nå skriver Claire Suddath i TIME Magazine om løkkeskriftens snarlige død. Suddath snakker med folk som mener de vet noe om hvorfor det er slik, deriblant sin egen barneskolelærer, og trekker som konklusjon at det ikke bare er datamaskinenes feil. Når ingen føler de har bruk for det som på engelsk så nydelig heter «penmanship» lenger, har det å gjøre med at det ikke lenger er prioritert på læreplanene, at multiple choice-tester og at standardiserte prøver har overtatt i skolen. Pen håndskrift er en ekstravaganse.

Og når skriver vi egentlig for hånd, utenom den skjeve skriblingen på drosjekvitteringen eller «Til lykke»-hilsenen på kortet til brudeparet? Som journalist skriver jeg naturligvis hele tiden, men det er ment for mine øyne alene, det skal renskrives kort tid etterpå. Å tro at håndskrift som sådan er i ferd med å forsvinne ville være prematurt, til det er det fremdeles mulig å forestille seg situasjoner der man ville være ganske føkkd om man ikke mestret en form for skjermløs skriftlig formulering. Men det estetiske aspektet ved håndskrift og løkkeskrift har nok liten plass i den moderne verden, hvis man tenker på at også evnene og vanene våre følger et evolusjonssystem der de det ikke er bruk for, bukker under. De som i hovedsak driver med «skiftforming» i dag er ikke andreklassinger, men taggere.

Kanskje vil kunsten leve videre blant det bittelille segmentet av befolkningen som er trenede og profesjonelle kalligrafer. Kanskje det i fremtiden kommer til å bli et av de ørsmå, men umiskjennelige tegnene på at du tilhører overklassen – slik at de menneskene som også er slanke, veltrente og bestiller møbler av skolerte møbelsnekkere også gir det et bursdagskort med den vakreste løkkeskrift, med buer som går opp på loftet og ned i kjelleren akkurat slik de skal. På en måte er det et litt nifst fremtidsscenario. På den annen side er det godt at vi har noe å falle tilbake på, vi som fremdeles skriver bokstaven z som dette:

lkkeskrift 2

 

Publisert 27. juli 2009.

2 kommentarer:

 

Odd Dahm Sælen

27.okt.2009 kl.09:38

Som en eldre soignert herre likte jeg godt din lille epistel om løkkeskriften. Mine søstre sa alltid til meg at jeg hadde en barnslig håndskrift der jeg tviholdt på min hardt tilegnete barnelædom. Jeg husker fremdeles 2. klasse og unge frøken Solstad som sto bøyd over meg og skjønnskriftsboken. Jeg husker vakre sløyfer som slynger seg opp og ned fra loft til kjeller og vakre frøken Solstad som nesten svinger med når hun med innlevelse rettleder. Klart jeg tviholder på løkkeskriften.

Inger Merete

28.okt.2009 kl.02:29

Enig med deg. Opp på loftet, ned i kjelleren. Det er vakkert.

 

Advertisements