Min kompis Christian i Aschehoug var på forhånd en smule nervøs for om det skulle komme nok folk på intervjuet i går med Chad Coleman, bedre kjent som Dennis «Cutty» Wise i «The Wire». Særlig. Aschehougs kantine var full av folk. Chad ble med på Litteraturhuset etterpå, og tok del i en godt over gjennomsnittlig engasjert samtale om serien vi alle elsker.

chad coleman

Vi snakket om Stringer Bell, som lenge har vært en av yndlingsfigurene mine i serien, men som Coleman ikke liker. Han er bare et dyr, sa Chad. Han er bare et smilende ansikt og du vet aldri hva som er bak det. Han har ingen lojalitet. Nettopp, sa jeg, men om han ikke er beundringsverdig, er han ikke på sitt vis en imponerende skikkelse? Kaller det ikke på en motstrebende respekt at han er en strateg og en rasjonalist som stort sett lykkes i å holde seg ti skritt foran myndighetene?
Nei, mente Chad, for se hvor han er på slutten. Han er kanskje kongen i sin egen krimverden, men når han prøver å leke med de store gutta, blir han lurt, han blir tatt rett ned. For folka han prøver å gjøre forretninger med er like kyniske som ham, men de bevarer et skinn av lovlighet, og de kjenner institusjonene og reglene og kan sno seg rundt dem på en måte Stringer ikke har forutsetninger for å klare. Stringer blir en fisk på land. Og når han løper gjennom den forlatte bygården på slutten, jaget og sviktet, er det som det nakne dyret han har vært hele tiden. Jeg sa det var et godt poeng. Og nevnte at Stringer for meg alltid hadde vært «The Wires» Richard III – den smarte manipulatoren som lenge er slikt et kraftsenter og en drivkraft i historien, men som uunngåelig nok blir innhentet av omstendighetene og slukt av sin egen paranoia. Christian har et lignende og enda bedre poeng, om sesong 2, at det neppe er tilfeldig at det er i den sesongen de kjemper mot The Greek, fordi strukturen minner om en gresk tragedie. Det begynner med det ene, store feilgrepet, som Ziggy begår, og deretter går det uopprettelig mot katastrofen. Når Frank Sobotka går nedover mot kaia i den siste scenen vi ser ham i livet, er det med den skjebnetunge ubønnhørligheten til en Ødipus eller en Agamemnon.
Det er noe av det flotte med serien, sa Chad, at alt dette er der, for den som venter og ser og følger med er det masse Shakespeare, masse gammel litteratur, mange intriger og plottvister som er hentet annensteds fra – samtidig som det er så umiddelbart og autentisk at gutta fra hood’en ble fans. Som han påpekte overfor publikum i Aschehougs kantine, var det nesten ingen forbrytelser i Baltimore fredag kveld så lenge «The Wire» gikk på amerikansk tv.
Uansett sa Chad Coleman, oppriktig nok at Cutty var hans egen favorittfigur på «The Wire», fordi Cutty var den eneste som forandret seg. Cutty er den eneste som faktisk beveger seg fra et sted til et annet, alle andre ender opp akkurat der de begynte. Det slo meg at det er helt sant. Og at det slik sett ikke bare er sesong 2 som kan kalles en gresk tragedie.
Publisert 15. august 2009.
2 kommentarer:

Thomas

16.aug.2009 kl.23:17

Utrolig bra skrevet. Kan ikke tenke meg hvor spennende det må ha vært å treffe en av skuespillerne fra The Wire. Jeg hadde nok stilt spørsmål til dagen derpå. Jeg ble ferdig med alle sesongene en gang i fjor, og nå tenker jeg at jeg snart vil se hele serien en gang på nytt som jeg har tidligere gjort med The Sopranos. Hvordan var han som person, denne Herr Coleman? Bloggen din så veldig interessant og spennende ut. Skal lese litt mer. Hva liker du best å skrive om?

Inger Merete

16.aug.2009 kl.23:43

Takk for hyggelig tilbakemelding! Chad Coleman var verdens hyggeligste, og særs reflektert og realistisk mht. jobben sin. Han snakket lenge om hvordan HBO kunne satse på en serie som The Wire fordi de hadde Sex and the City og Sopranos som melkekuer, og hvordan Emmy-juryen aldri ville nominere The Wire fordi de trengte store stjerner for å trekke seere til tv-sendingen. Han fortalte også lenge og underholdende om forskjellen på dialekter fra New York, Baltimore og Richmond, Virginia, hvordan skuespillere må kunne skifte fra dialekt til dialekt, og hvordan han og andre som kommer sørfra, selv fra Virginia, må legge om måten de snakker på på auditions og jobbintervjuer. Dette skaper naturligvis noe av en identitetskonflikt da det for mange er vanskelig å forsone seg med at språket som er naturlig for dem, ikke regnes for godt nok i profesjonelle kretser.

Takket være jobben min, og personlig interesse, snubler jeg over og inn i kulturlivet rett som det er. Det er i stor grad dette jeg skriver om, og personlige opplevelser som jeg tenker kan ha noen grad av interesse. Andre blogginnlegg er knyttet til tekstene jeg skriver for Dagbladet. Og så blir jeg veldig glad for å høre at det er noen der ute som synes det er morsomt å lese om.

Advertisements