STOCKHOLM (Dette er ikke en blogg): Jeg smiler ennå. Quentin Tarantino er ganske enkelt et av de mest sympatiske mennesker jeg har møtt. Han er helt der oppe med Marit Moum Aune og Petter Stordalen. Og før noen steiler over den sammenligningen – alle disse tre har en intensitet og en entusiasme som er helt sykt smittsom. Det er trolig det eneste de har til felles, men den egenskapen har de til gangs.

Og det kommer selvsagt ikke frem bare i intervjusituasjoner, Christoph Waltz, som vant skuespillerprisen i Cannes for «Inglourious Basterds» og som jeg intervjuet før jeg kom inn til Tarantino, fortalte hvordan Tarantino kunne rope på settet: Hvorfor gjør vi dette, alle sammen? Og alle på settet, også guttungene som hang rundt for å se hva som skjedde, ropte, som instruert, i kor: «Because we love making movies!».

Enhver journalist blir dessuten lykkelig over å møte et så velvillig intervjuobjekt. Tarantino virket oppriktig superglad over å å høre at folk likte filmene hans, han var engasjert (selvsagt, og for å si det mildt) når praten dreide seg om filmen og snakket lett også om det private. På gruppeintervjuet etter mitt one-on-one-intervju svarte han vennlig også på rett-ut-av-journalistutdanningen-spørsmål som «Hvorfor laget du denne filmen?» og «Hvis du kunne levd i et annet tiår, når ville du levd?».

Det slår meg når jeg tenker på Hollywood-intervjuene jeg har gjort at regissørene og manusforfatterne er enormt mye artigere intervjuobjekter enn skuespillerne. De gangene jeg virkelig skulle ønske jeg hadde hatt et par timer, har vært med Jerry Seinfeld, Woody Allen, og nå Quentin, selv om jeg fikk langt mer generøst med tid med ham enn med de andre. Jeg tror det hersker en rimelig grei konsensus om at Tarantinos oeuvre er ujevnt. Men det er ingen tvil om at han er hyperbevisst på hver minste detalj, at det er en tanke med alt. Noe av det jeg likte best ved intervjuet var da han snakket om hvordan han ville blande westernstilen med 2. verdenskrigsestetikken i «Inglourious Basterds». Det er en rekke detaljer i filmene hans jeg gjerne skulle spurt om, blant annet hvor han fant de ubestemmelige, brødskivelignende gjenstandene i lilla innapkning som Butch tar ut og legger i brødristeren i «Pulp Fiction». Det må være det stusseligste måltidet som noen gang er gjengitt på film.

Men det får bli neste gang.

 

Publisert 22. juli 2009.

2 kommentarer:

 

ana

22.jul.2009 kl.01:23

Oj, du får virkelig møte mange interessante og spesielle personer igjennom jobben din, fantastisk:)

Guy

22.jul.2009 kl.08:51

Ja nå har du levd ut en av mine drømmer… bokstavelig talt!
http://guyhuste.blogspot.com/2009/07/meeting-tarantino.html
Og når jeg ser nærmere på innleggsdato så har vi skrevet disse to med kun 20 minutters mellomrom.
Jeg innrømmer gjerne at jeg er grønn med misunnelse og du kan høre en Homer droool herifra.
Dette var i Stockholm? Når kommer artikkelen din på trykk?

Filmen kommer jo ikke før 21.08 her, men jeg gleder meg enormt.

PS: de små brøskivegreiene han dytter i brødristeren er mest sannsynlig Pop Tarts. Et herlig lite måltid (med en syltetøylignede fyll) som holdt meg gående i mine collegedager… og veldig sundt selfølgelig 😉

Advertisements