Hurra! Project Runway er omsider i gang igjen, etter et håpløst avbrekk der Bravo og Lifetime har kjeklet om hvilken av dem som faktisk har rett til å sende alles yndlingsklesbonanza. For meg virker det som om serien har hatt godt av en diskret ansiktsløftning og en flytur til solfylte Los Angeles.

Project Runway kan likes (elskes, endog) av oppegående mennesker fordi det handler om folk som gjør noe de faktisk kan. Og så skal det jo selvsagt være godt tv og bla bla bla, men de foregående sesongene har alltid hatt øyeblikk der de har falt for fristelsen til å flørte med det freaky. Som regel har det vært en eller to designere som har vært komplett kokko og som har sendt de mest ubeskrivelige kreasjoner ned catwalken, for så å møte dommernes forutsigbare latterliggjøring. Motefolk er loony nesten per def, så man skulle tro produsentene ville føle seg trygge på at det uansett blir god underholdning av å samle femten flamboyante egoer og låse dem inne i et rom med saks og nåler. Denne sesongen virker det som om man har innsett at programmets popularitet har sammenheng med at det også er skikkelig og seriøst og har pene klær å vise frem. De mest eksentriske eksemplarene denne gang – Ari som stod på hendene i stedet for å lage skisser og Marvin som sa at «det finnes ikke en terminologi som kan beskrivel klærne jeg lager» (jo, Marvin, det gjør det) – gikk ut i de to første episodene.

La oss samtidig minne om fjorårsvinner Leanne Marshall og kjolen som kunne få noen hver til å fri til kjæresten, bare for å få anlendning til å gifte seg i den:

pr3

pr2

 

Publisert 28. august 2009.

 

Advertisements