Alle som har et sterkt forhold til Jane Austens romaner, som de har pleiet med omhu siden trettenårsalderen, kjenner godt til utbruddet «ten thousand a year!». Vi snakker naturligvis om den svimlende årsinntekten til Mr Darcy, en sum så høy at Mrs Bennet nesten besvimer, så formidabel at Miss Bingley konstant må gå over til ham for å beundre håndskriften hans og så magnetisk at vi beundrer vår heltinne Elizabeth Bennet desto mer når hun avviser frieriet hans. Det første, vel å merke.

Ten thousand a year! Men hvor mye er det egentlig? Min samfunnsøkonomvenn Joakim sender meg en liten tidbit fra webjournalen til Brad DeLong, økonomiprofessor ved Berkeley. DeLong har regnet på det og kommet frem til to svar: 300 000 dollar, eller ca 1,9 millioner kroner, eller 6 millioner dollar, 37,2 millioner av våre penger.

pride and prejudice 1

DeLongs logikk er som følger: Bruttonasjonalproduktet i dagens USA, delt på antall amerikanere, gir 36 000 dollar i arbeidsytelse per snute. Samme regnestykke for Storbritannia etter Napoleonskrigen gir 60 pund i året. Sammenlignet med den gjennomsnittlige disponible inntekten i samfunnet han levde i tilsvarer Mr Darcys ti tusen pund en inntekt på 6 millioner dollar. På den annen side anslår DeLong at den som i dag har en inntekt tilsvarende 300 000 dollar vil kunne bruke penger på samme nivå som Mr Darcy kunne, et resonnement som er basert på at 1800-tallets England var meget fattig og at vi i vår verden er svært rike.

Legg merke til de henrivende og nerdete kommentarene under DeLongs innlegg, der det bemerkes at Darcys inntekt må betraktes som rent symbolsk siden det er usannsynlig at en ikke-adeling ville ha så mye penger i 1813 (Darcy er ikke adelig), at vi må huske at en stor del av Darcys inntekt ville gått med til arbeidskraft og personlig service på et nivå som knapt finnes i dag (en kommentator bermerker lenger ned at en fastboende tjener ville kostet ti pund i året), at de enorme utgiftene ved å vedlikeholde Pemberley må tas med i regnestykket, og at vi ikke kan sammenligne kjøpekraft den gang og nå fordi det på begynnelsen av 1800-tallet var så mye mindre å kjøpe.

En annen samfunnsøkonomvenn, Maria, bemerker i forbindelse med denne diskusjonen og undertegnedes betraktninger om løkkeskriftens død og spekulasjoner om at pen løkkeskrift kan bli et overklassefenomen og at hos Austen forbindes pen håndskrift med høy inntekt. Emma Woodhouse (formue på 30 000), Frank Churchill (formue på 10 000) og Mr Darcy (ten thousand a year!) roses for sin vakre håndskrift, mens Jane Bennet med sine skarve tusen pund skriver adresser så stygt at brevene hennes kommer på avveie. Maria SMS’er videre: «Få også med at Lizzy suverent avskriver hele imponeringspotensialet i pen håndskrift når hun forteller Darcy at hun ikke kommer til å sitte og beundre brevskrivingen hans, «som en viss annen Dame gjorde».

Disse samfunnsøkonomene fortjener lesere: Følg Maria Reinertsen i Morgenbladet og Joakim Jacobsen på Mandag Morgens blogg Etterretninger. Sistnevnte lanserte forøvrig en gang mottoet om at den som dør med mest gjeld har vunnet. I så fall ligger Elizabeths bortløpne søster Lydia og hennes Mr Wickham godt an.

 

Publisert 2. august 2009.

 

Advertisements