Kollegakompis Øyvind Holen skriver lesverdig og linkverdig om bladfykers bylinebilder på bloggen sin. Les gjerne også de forutgående innleggene om samme tema. Her er forøvrig en NRK-sak fra 2005 om kombinasjonen bylinebilder og pene unge menn, evt. unge menn som benytter bylinebildene til å se pene ut. Men her må jeg legge til at en av de omtalte, Christian Kjelstrup, er en god venn, og at han sier ganske så bestemt at han bare var trett på bildet og ikke prøvde på noe som helst.

Det er noe særeget over det litt ubekvemme, bittelille, forsøksvis intellektuelle smilet på disse bildene, som gjør at du ikke ser for sur ut til å skrive om Leif Juster og ikke for blid ut til å skrive om folkemord. Det er i alle fall sånne bilder som garantert til å få moren din til å si: «Jeg synes du er finere når du smiler, jeg, jenta mi». Det er både lett og nødvendig å le litt av mediehusenes og journalistenes hang til å pimpe egne enkeltskribenter på redaksjonell plass.

Samtidig synes jeg ikke det er så vanskelig å forstå at det er blitt slik. Nyheter blir felles veldig, veldig fort om dagen. En medarbeiders betraktninger og analyser er noe av det siste en avis har som ikke konkurrenten uten videre kan ta. Det blir en del støy og en del ullen synsing av det, men det produserer også iblant nettopp det det som trengs når siste nytt stadig formidles gjennom én rullende setning på bunnen av en eller annen skjerm: Et utdypende blikk, et utenfrablikk, som kan trekke en tråd mellom de bittesmå punktene som er overalt.

Problemet er at det er lett å miste gangsynet, og fra innsiden er det ikke alltid man har fingerspissfølelse med når det bikker over i det latterlige. Jeg skulle gjerne smuglyttet til diskusjonen på desken forut for Jon Niklas Rønnings metasvimle dobbeltbilde, eller KK-redaktørens fotoshoot. At den enkeltes ego dessuten kan anta unødig og uberettiget store proposjoner etter å ha blitt fremstilt som trykksverteorakel i noen år, må regnes som en lei bivirkning.

Forøvrig kan jeg røpe at prosessen bak bylinebildene ofte virker påfallende lite gjennomtenkt, tatt i betraktning at de blir stadig mer dominerende. Jeg har tatt tre bylinebilder for Dagbladet. Med to av dem var det sånn herregud du har jo en artikkel som skal på i morgen, ok, studio om et kvarter og hvorvidt du har vasket håret er ikke særlig interessant akkurat nå. Den mest skjellsettende opplevelsen var likevel da jeg sa ja til å skrive en artikkel på sparket for livsstilssidene i avisen da jeg var student med dårlig råd. Artikkelen skulle handle om hvorvidt barnevogner passet inn i de mest populære familiebilene der ute. Det var ikke før jeg satt i bilen til fotografen, iført høye sorte støvletter og et rimelig kort skjørt (og heldigvis en tekkelig genser) at reportasjelederen opplyste meg på telefon om at jeg skulle være med på bildene. Resultatet var bilder av en forfjamset journalist som prøver å bakse en barnevogn inn i en bil, og som på det helsides akkompagnerende bildet står og ser tankefullt på det ferdige verket. Bildeteksten omtalte meg frydefullt som «Dagbladets bilmedarbeider», føyd til av en gapskrattende desk. Jeg ble oppringt jevnlig i fjorten dager etterpå av lastebilsjåfører som ville vite hvorfor vi skrev så lite om tungtrafikk.

 

Publisert 16. juli 2009.

 

Advertisements