Coco Chanel var tidlig ute med å skjønne det. At fremtidens eleganse ikke handlet om å henge på seg pynt og detaljer og bevis på hvor mye penger man hadde, men om å velge, og å velge bort det meste. Om at den som prøver for hardt, bare legger sine usikkerheter for dagen – enten det er skuespillerinnen som er blitt løs i fisken, men som insisterer på å klemme seg inn i et pinetrangt korsett, eller adelsmannens elskerinne som strutter av diamanter fordi hun vil distansiere seg fra sin mer ydmyke opprinnelse.

Coco var selv født i fattigdom og jobbet seg oppover med en umettelig energi, en sterk visjon og en umiskjennelig teft for hvilke menn det var lurt å knytte til seg. Og selv om hun etter hvert ferdes i kretser der hun ble sett på med mistenksomhet, fordi hun kom utenfra og nedenfra, prøvde hun aldri å passe inn, aldri å etterligne noen, men holdt fast ved sin egen stil: Enkle, løse klær, ofte i sort, ofte inspirert av herremote. Få detaljer, men de riktige. Komfortable plagg som lot kvinner puste og bevege seg. Hun var kort og godt chic. Og det tok ikke lang tid før det var baronessene som prøvde å bli som henne.

coco 1

I dag har «Coco Chanel & Igor Stravinsky» premiere i Norge. Jeg triller terningen til en femmer i Dagbladet i dag, og forklarer hvorfor her. Filmen har sine mangler, men jeg lar meg overbevise av hvordan filmen bruker Cocos smak, også i interiør, til å forme sine vakre bilder, hvordan det sorte og hvite i elskeren Stravinskys piano settes mot Cocos sorte og hvite gulv og vegger, og hvordan man som seer forstår at de to fascineres av hverandre selv om veldig lite blir uttalt. I temperament er de ytterst forskjellige, men som jeg skriver i dag, lar filmen oss forstå at både Chanel og Stravinsky er uavhengige og skapende mennesker, som hører hjemme i den moderne tid.

chanel  stravinsky

(Anna Mouglalis og Mads Mikkelsen i «Coco Chanel & Igor Stravinsky»)

En av de fascinerende sidene ved Coco er at hun var så pragmatisk. Hun stod i med velstående menn og lot dem hjelpe henne med å åpne nye butikker og utvide forretningen, men bandt seg aldri fast til noen av dem. Estetikken hennes gikk alltid hånd i hånd med at klær skulle være praktiske og at vesker skulle la kvinner ha hendene fri. Den pragmatismen var kanskje også årsaken til at hun ikke hadde noen moralske anfektelser med å gå inn i et forhold til den tyske offiseren Hans Günther von Dincklage, som lot henne fortsette å jobbe og fortsette å bo på sitt elskede Hotel Ritz under nazistenes okkupasjon av Paris. Det førte til år med landflyktighet i Sveits, før hun gjorde et comeback med 1954-kolleksjonen sin. Det hører med til historien at Chanel fremdeles er en gåte for dem som har skrevet om henne, og mange ser en sårbar, foreldreløs jente, som var redd for å bli bundet til noen og redd for å bli avvist, der jeg ser en usentimental forretningsbegavelse. At hun forelsket seg så voldsomt i forretningsmannen Arthur «Boy» Capel er imidlertid et tegn på at også Chanel lot seg overmanne av følelser i blant. Hun skal ha falt om da hun besøkte stedet der han kjørte seg i hjel i 1919.

Det var uansett fra Chanel og utover at det gradvis begynte å bli slik at det var minimalisme som ga status. Ettersom forbrukersamfunnet bredte om seg og alle kunne eie mye, var kunsten å velge vekk. Fremdeles er hvor mye ræl du har i stua en god sosial indikator. Imidlertid er det verd å merke seg at stilen hennes også er krevende. Selv om frodige kvinner så ut som muffins i for trange edwardianske korsetter, var ikke dermed løsningen for dem å gå til den løsere flapper-stilen som Chanels linje bebudet. Som vi ser i tunikauniformerte Oslo i dag, er det ikke alltid heldig når stoff faller løst ned fra en omfangsrik byste uten å markere midjen. På samme måte er det lett å elske 20-tallsstilen når vi ser den på film, men på fotografier fra det virkelige 20-tallet ser vi at det var ganske mange som gjorde seg større, og mer utflytende, ved å følge en mote som i utgangspunktet var uhyre chic. Det er ikke til å komme vekk fra at Christian Diors innsvingte new look fra 1947 var kledelig for flere enn Chanel-stilen.

Men med Dior-stilen når man likevel aldri de svimlende høyder av chic som Chanel legemliggjorde i sine glansdager og som Anna Mouglalis også innehar når den smale, sorte silhuetten hennes skjærer gjennom bildene i «Coco Chanel & Igor Stravinsky». Og så er det jo dette med at uavhengigheten og friheten, som Coco var så opptatt av, neppe går av moten med det første.

coco 2

 

Publisert 30. juli 2009.

 

Advertisements