«Syklere i sommersol» skulle egentlig vært tittelen på kommentaren min om «Pacific Blue» i Dagbladet i dag. Det skjedde noe underveis. Vet ikke helt hva. Men altså.

Det finnes altså en spesiell type tv-serier som er skapt for en stor, og sliten, seerskare, som kommer snublende inn i stua på et egnet tidspunkt, for eksempel klokken halv elleve en lørdagskveld, og bare vil ha motstandsløs underholdning. I denne kategorien finnes «Pacific Blue», den ubeskrivelig slette «Silke», og trolig, om noen år, når verken de teknologiske dingsene eller de seksuelle fetisjene pirrer noen lenger, «CSI». Seriene når ekstremt mange, men innenfor et svært kort tidsrom, da de går ut på dato fortere enn syttenårige r’n’b-vokalister.

Samtidig tror jeg noen av disse seriene har en særegen appell i tidspunktet der de er blitt passé og går i reprise, men før de er så passé at de bare er pinlige å se på («Silke» igjen). Appellen blir enda bredere nettopp fordi alle kan være enige om at dette er døvt, og le av den åpenbare sexspekulasjonen og det dårlige skuespillet. Slik sett er det just klokken halv elleve en julikveld folket virkelig forenes. For vi er kanskje ulike, men vi føler oss alle smarte i møte med «Pacific Blue».

pacific blue 1

 

Publisert 4. august 2009.

 

Advertisements