Fascinerende å følge Bill Clinton i Nord-Korea om dagen. Til tross for den særs alvorlige konteksten får man en umiskjennelig følelse av at Clinton går på med fornyet energi og glede over å være i rampelyset igjen, over å være en mover and shaker, etter å ha omtrent måttet gå kanossagang i Florida i høst for å vinne tilbake noe av anseelsen han tapte under primærvalgene. Det å kjempe i motvind mot en motstander han anså som uverdig brakte virkelig frem det verste i Clinton, han ble frustrert og bråkete og ubetenksom. Som Joe Klein påpekte i en kommentar, er det Bill Clintons styrke og svakhet at han er tydelig opptatt av å bli likt. Det er et behov som gjør at han alltid vil fokusere på personen i rommet som i er mest skeptisk og sette all sin betydelige karisma inn på å få denne personen over på sin side – og ofte lykkes. Men det gjør ham også sårbar.

clinton 1

Uansett er han åpenbart, som Chris Cilizza skriver in sin spalte The Fix i Washington Post i dag, et ess i ermet for Obama-administrasjonen, som i Clinton har en utsending de kan sende rett inn på kontoret til et hvilket som helst statsoverhode i verden, og som de samtidig kan distansere seg fra og la operere som en semi-selvstendig aktør når det er hensiktsmessig. Som New York Times skriver, er likevel de parallelle bildene av Bill Clinton som reddende engel i Pyongyang og Hillary Clinton som toppdiplomat i Nairobi en påminnelse om Clinton-parets rekkevidde og slagkraft også i Obama-eraen.

Og i anledning dagens diplomatiske photo-op, la oss alle minne hverandre på The Onion-overskriften «Clinton Feels Nation’s Pain, Breasts» og en satirehimmelens beste saker noensinne: Clinton Deploys Vowels to Bosnia.

Takk til Aslak for påminnelse om sistnevnte.

 

Publisert 5. august 2009.

 

Advertisements