I anledning premieren på «Inglourious Basterds» i dag, synes jeg det er på sin plass å videreformidle noen av sitatene jeg ikke fikk brukt da jeg skrev ut intervjuet mitt med Quentin Tarantino, som stod på trykk i Magasinet for to uker siden. Blant talestrømmen som fosset ut av munnen til Tarantino i Stockholm lot følgende seg utskille:

Om å bli filmskaper:
– Da jeg var liten, ville jeg ikke bli filmskaper. Da visste jeg antagelig ikke hva en filmskaper var. Jeg ville bli skuespiller, for skuespillerne er det du ser. Hvis du vil involvere deg i det du ser, vil du bli skuespiller, for det er dem du ser på. Jeg forandret meg da jeg tok skuespillerundervisning. Jeg var ekspert på film og trodde at alle andre var det også. Det var de ikke. Ingen av de som gikk i klassen min på skuespillerutdanningen visste noe om film. Jeg syntes de var patetisk uvitende. Og det var da jeg innså det – jeg tror ikke dette er mine folk. Jeg innså at jeg elsket filmer for høyt til å nøye meg med å spille i dem. Jeg ville at filmene skulle være mine filmer.

Om Brad Pitt:
– Jeg og Brad har alltid ønsket å jobbe med hverandre. Det er mange skuespillere jeg har hatt lyst til å jobbe med. Men rollefiguren må være riktig. Hva akkurat denne filmen angår, var jeg halvveis inne i manus da jeg tenkte at hey, Brad Pitt ville være flott i rollen som Aldo. Jeg skrev litt mer – og så tenkte jeg at det ville være fantastisk om Brad Pittk unne spille Aldo. Da jeg nærmet meg slutte tenkte jeg Jesus Christ, han ville være perfekt. Hva om jeg ikke får ham? Han er tilfeldigvis den største filmstjernen i verden. Og jeg måtte begynne innspillingen med en gang, jeg hadde ikke tid til å vente på noen. Nå hva er oddsen for at dette skulle gå bra? Men Brad jobbet ikke på det tidspunktet, og det har seg slik at han ikke booker seg for tre filminnspillinger av gangen, fordi han vil ha muligheten til å hoppe på noe hvis det dukker opp godt materiale. Så det ordnet seg veldig fint.

Om å ville leve i en annen tid:
– Om jeg fikk velge, kunne jeg godt tenke meg å være meg selv i 1971. Det ville vært fabelaktig. Det var så mye moro i Hollywood på den tiden, det var så kult. Å være enda litt yngre og leve i 1968 ville også være utmerket. Jeg er ikke interessert i å gå lenger tilbake fordi USA ikke ble noe føkkings bra før borgerrettighetskampen. Da vi vant kampen for borgerrettigheter, ble det ok. Alt før det er bare rasisme, bare hvite mennesker som styrte alt og fuck’em all. USA begynte å leve opp til potensialet sitt fra 1967 og utover.

Om den tyske offiseren som blir drept med balltre av The Bear Jew:
– Han jævla modig. Han er ingen krypende feiging. Hva det å være soldat angår, så er han en stor soldat. Mot skal man ikke le av. De tyske soldatene i scenen på tavernaen er uskyldige. En av dem har nettopp fått barn og de feirer og det er en glad stund. Og så bare bam bam bam skytes de ned alle sammen, og det er mange koner og kjærester involvert, og det jeg sier er egentlig fuck these collaboratory bitches. Jeg sier det. Men når det er sagt, er ikke dette abre en skyteøvelse på store blinker. Dette handler om det virkelige livet, ikke bare kinoheroisme.

Og da fikk jeg jammen anledning til å vise dette bildet enda en gang:

quentin og meg 2

IMH: Shall we smile or look mean and cool?
QT: We shall smile and look cool.

Les også kollega Vegard Larsens euforiske anmeldelse av «Inglourious Basterds».

 

Publisert 21. august 2009.

 

Advertisements