Kan vi værsåsnill snart slippe disse historiene om menn som har det vanskelig med seg selv og verden og som blir frelst av oppofrende kvinner? Om menn som er plaget av sine handlinger eller sine tanker eller sin fortid og finner roen i møte med en myk, akkurat passe morsom og uendelig forståelsesfull kjæreste, hvis funksjon i livet er å være en katalysator for mannens kvaler? Kan vi få se kvinner som er interessante i kraft av sine ideer og ikke bare sine følelser? Pretty please with sugar on top?

Dette er kanskje hovedgrunnen til at jeg ikke klarte å sette slik pris på Sara Johnsens «Upperdog» slik andre seere og anmeldere har gjort. Det har å gjøre med at de to grunnleggende kjærlighetshistoriene slår meg som klisjeer, men også fordi jeg ikke tror på løsningene filmen tilbyr. Her går Axel (Hermann Sabado) rundt og er en manipulerende (men akk, så tiltrekkende) drittsekk store deler av filmen, en som går til det ganske ekstreme skritt å få en kompis til å sjekke opp kjæresten for å finne ut om hun vil være trofast (det er hun ikke). Faktisk gjør dette den lukkede Axel til filmens uten sammenligning mest interessante hovedperson – og gjør at seeren blir genuint nysgjerrig på hvordan det vil gå med jeg-vi-ha-deg-men-jeg-forakter-deg-forholdet mellom ham og hushjelpen Maria (Agnieszka Grochowska). Og derfor er det så uendelig skuffende når Axels hardhet og problemer med å stole på andre knyttes med kjerringknute fast til barndommen i Korea og det opprivende ved å miste familien og fraktes ut derfra. Og aldri i verden om jeg tror at alt løsner inne i Axel bare han får gråte litt og ligge litt i skje med den moderlige Maria.

upperdog 1

Det som er spennende her, og som gjør at jeg fremdeles er med på at Sara Johnsen er en spennende stemme i norsk film, er at «Upperdog» er opptatt av makt og viser forhold mellom mennesker som hele tiden er preget av skjevhet. Axel er adoptert inn i et av disse vestkanthjemmene med klirrende lysekroner og veldige, solglinsende plener, og har med seg en viss status gratis derfra – men føler likevel, kanskje på grunn av den etniske arven som gjør ham synlig annerledes fra de andre, behov for stadig å kommandere Maria rundt og demonstrere at det er han som bestemmer. Den milde faren (en fin Ole Paus), som ikke har noe å bevise på samme måte, ser helt annerledes på situasjonen og er ubekvem med å ha hushjelp i det hele tatt. Den hjemvendte Afghanistan-soldaten Per (Mats Sjøgård Pettersen) har opplevd å være hvit soldat med makt over liv og død i et annet land, og lider nettopp av den grunn.

upperdog 2

Det er et ambisiøst anslag her som tjener Johnsen til ære. Men historielinjene er for dårlig utviklet, og også Per finner en slags harmoni for lett og for billig, uten at filmen tar konsekvensene av tilløpene til hevngjerrighet og sinne hos ham. Til sist koker det ned til en slags søt adspredelse i en film som insisterer på en optimistisk slutt. Det hjelper ikke at Pers redningskvinne, den adopterte Yanne (Bang Chau) er en forsmedelig flat skikkelse, filmens minst interessante rolle. Hvorfor det gjøres så voldsomt nummer ut av at hun ikke vil treffe den biologiske broren, er umulig å forstå. Begge kvinnene utvikler seg i det hele tatt lite i løpet av filmen. De er hver på sin måte versjoner av populærkulturens drømmekvinne, som gir gjenklang av mennene mer enn noe annet. Det er ikke ofte jeg sier dette, men det er en formildende omstendighet at de begge to røyker.

 

Publisert 31. august 2009.

 

Advertisements