Da har rulleteksten nettopp gått opp etter filmversjonen av Ian McEwans roman «Enduring Love» på NRK. «Enduring Love» har en av de mest svimlende åpningsscener i noen roman: Joe og Clarissa sitter på et teppe på en grønn eng med en piknikkurv og er like ved å åpne hvitvinsflasken. De avbrytes av et rop – en ballong med en vettskremt gutt ombord i kurven feier ukontrollert over gresset mens bestefaren fortvilt prøver å stanse den. Fem menn, deriblant Joe, styrter til. De hekter seg fast i kurven, men vinden løfter ballongen likevel. Joe og tre av mennene slipper taket. Den femte slipper ikke. Han henger på til ballongen er høyt oppe i luften, og de andre kan bare stå og se på at han glipper taket, faller ned og dør.

enduring love 3

Da jeg leste boken første gang, innså jeg på slutten av første kapittel at jeg måtte ha holdt pusten usunt lenge. Det var noe av det mest intense jeg hadde lest. Den scenen er nesten like oppslukende i filmen, og det er ingen liten bragd. Samtidig lider både filmen og boken av at premisset for sammenbruddet som følger – at Joe forfølges av den hoppende gale Jed, som var en av mennene rundt ballongen, og som både er en religiøs svermer og besatt erotoman som hevder han og Joe er ment for hverandre – føles søkt. Det er vanskelig å forstå at Clarissa er såpass lite lydhør overfor Joes økende desperasjon, en desperasjon som blander seg med skyldfølelsen over å være en av de overlevende, en av dem som slapp taket.

Som så ofte i McEwan-land ser vi to som har hatt det bra sammen, ubønnhørlig gli fra hverandre fordi de ikke klarer å snakke sammen, fordi det skjer noe som viser sider og synspunkter som den andre ikke klarer å takle. For halvannet års tid siden, samme dag som den nye Operaen i Bjørvika åpnet, var jeg hjemme hos Aslak Nore og intervjuet ham og bøkene hans til Dagbladet Magasinet-spalten Bokettersynet. Aslak snakket om hvordan «Enduring Love» er en av ganske få bøker som gjør hovedpersonenes fagbakgrunn til en stor del av den de er. Etter å ha lest boken syne jeg det er et godt poeng. Det er ikke tilfeldig at Joe er realist, journalist i et vitenskapsblad, mens Clarissa forsker på Keats. Det virker ikke far fetched at Clarissa er den som er åpen for det svermeriske og sinnslidende, slik romantikerne var, mens Joe reagerer så sterkt at det underbygger enkelte leseres teori om at forfølgelsen i stor grad foregår i hodet til en allerede sliten mann som prøver å komme til bunns i spørsmålet om sin egen skyld.

enduring love

Daniel Craig spiller Joe i filmen «Enduring Love», og det gjør han lytefritt. Han er troverdig som akademiker, samtidig som den samme innestengte heftigheten, den samme trykkokende minen, som gjør ham til en effektiv James Bond. Samantha Morton er alltid god. At rollefiguren hennes heter Claire i stedet for Clarissa, får være. De følte vel at Clarissa ble litt for gammelmodig og Mrs Dalloway-ish. At hun er billedkunstner og ikke litteraturviter, og at Joe underviser på universitetet i noe som minner om et humanistisk fag, er på en måte et snedig grep. Det lar Joe sette opp sin egen tendens til å begi seg inn på utforskning av det abstrakte, som i dette tilfellet bringer ham ut i uføret, med Claires praktiske tilnærming. Joe vet han kompliserer, ikke gjør noe enklere. Han snakker om at han aldri har gjort noe med hendene, og at han aldri har hjulpet noen rent praktisk. Men det tar også vekk noe som var fint og sofistikert i boken og gir anledning til å la Joe ha en av disse heftige forelesningene der professoren lar sitt eget voldsomme følelsesliv påvirke undervisningen og utbasunerer livslærdom mens studentene mumler og veksler blikk. Akkurat dét er litt teit. At Joe og Claire i filmen er kjærester og ikke gift, yngre og trolig penere enn de er ment å være i romanen og at de vurderer å få sitt første barn i stedet for å slite med barnløshet, er endringer av det mer nøytrale slaget – de skjemmer egentlig ikke, men tilfører heller ingenting, annet enn at de muligens gjør dramaturgien enklere.

For dramaturgien her er flott. Filmen «Enduring Love» er en reflektert thriller, der intelligente mennesker går rundt i dempede, talende interiører og der grep som å la oss kikke på hovedpersonenes vanskelige samvær gjennom halvåpne dører og smale korridorer både har en spenningsskapende effekt og gir en følelse av å berøre noe dypt og sårt og privat. Og ja, jeg hev litt etter pusten denne gang òg, etter den siste scenen, som bare viste en stor blå himmel, uten ballong denne gang.

 

Publisert 7. august 2009.

 

Advertisements