Er det ikke deilig å si at filmer er oppskrytt – og så forklare i lengden akkurat hvorfor de er det? Det er lett å forstå at skribent Tim Lott følte det som en befrielse å legge ut om hvilke klassikere i filmhistorien som på ingen måte fortjener statusen på Guardians nettutgave. Artikkelen fungerte som inspirasjonskilde for filmspalten min i Dagbladet i dag, der jeg også foreslår fire nye kategorier for vurdering av film. Her er de gjengitt fra artikkelen:

 

  • Dårlig/dårlig. Møl. Denne kategorien er det påfallende stor enighet om. Mennesker som knapt kjenner hverandre, kan på en fest finne et umiddelbart og entusiastisk fellesskap i forakten for «Battlefield Earth» eller «The Wedding Planner». En interessant underkategori er dårlig/dårlig/bra, filmer som er så grenseløst slette at de blir gjenstand for ny interesse i senere tid, som «Dis» og «Plan 9 From Outer Space».
  • Dårlig/bra. Grunne filmer som er laget med guts og humør, eller som treffer noe i tiden og blir et fenomen. Sine hylende tekniske handicaps til tross faller «The Blair Witch Project» i denne kategorien.
  • Bra/dårlig. Overvurderte klassikere, storfilmer som har gått ut på dato, oscarsiklende dramaer som tar seg selv altfor høytidelig. Det er denne kategorien Lott forsøker å fylle ut. «Dr. Zhivago» passer også inn, i likhet med, vil vel de fleste si i etterpåklokskapens lys, «Titanic». (Netteksklusiv oppdatering: De fleste filmer jeg ender med å kjekle om på fest ligger i denne kategorien, da det fremdeles er mennesker der ute som mener hardnakket at de er bra/bra. Se «Braveheart», «Trainspotting», «The Shawshank Redemption», hvorav den første definitivt er den verste og de to andre i størst grad er helt ok underholdningsdramafilmer som har fått ufortjent klassikerstatus).
  • Bra/bra. Mesterverk. De vanskeligste klassen, fordi både det objektive og det personlige, det definerbare og det vage, følelsesmessige, er i spill. Ironisk nok er det er denne kategorien vi til stadighet forsøker å fylle ut og organisere i rekkefølge. Og da blir det bråk og sinte innlegg i nettavisenes kommentarfelt.

En diskusjon det ikke ble rom for i papirutgaven av Dagbladet er den store sjangerdiskusjonen – i hvilken grad skal filmer vurderes i forhold til andre sjangerfilmer, i hvilken grad opp mot hverandre? I avisenes anmeldelser skal gode og originale filmer innenfor eksempelvis action- og skrekksjangeren belønnes, og det er naturlig å gi høye terningkast dersom de skiller seg positivt i forhold til forutsetninger og forventninger. Det er imidlertid ikke det samme som at de fortjener å komme på de øverste plassene i en kanon. Ikke at dramafilmer er de eneste som kan være mesterverk – men actionfilmer vil ofte, nødvendigvis, først og fremst måtte ta andre hensyn enn de artistisk vektige.

I avisen i dag skriver jeg at kanoner har det med å reprodusere seg selv fordi det er kanonfilmene vi ofte oppsøker, vi ser dem i en kontekst der vi er forberedt på å oppleve dem som mesterverk og kanskje ikke ser andre filmer som ville være naturlige sammenligningsgrunnlag. Men et annet spor som blir feil er å heve godt fortalte underholdningsfilmer opp som filmer som preger måten vi tenker om livet og døden og det hele. De aller fleste ser filmer på fritiden, på et tidspunkt der de kanskje søker innsikt, men først og fremst å bli underholdt. Det er en edel syssel å sørge for god adspredelse for andre på den måten disse filmskaperne gjør. Men hvis vi skal diskutere «mesterverk»-klassen, vil jeg hevde at den først og fremst bør romme filmer som både er narrativt og dramaturgisk gode og som søker å utfordre og tøye sitt publikum – og da hører ikke «The Shawshank Redemption» hjemme på listen. Derimot føler jeg Michael Manns «Heat», som har mange fellestrekk med en actionfilm men samtidig er langt, langt mer, legger inn en god søknad for seg selv.

Men det viktigste, og vakreste, ved denne diskusjonen er selvsagt at alt er påstander og ingen har rett. Det er, som Andreas Wiese sa i går, en speilsal av sjangre og kontekster. Ingen kan håpe på å vinne denne krigen, men så er det jo en fin ambisjon bare å være med på å holde denne fascinerende diskusjonen levende.

 

Publisert 28. juli 2009.

3 kommentarer:

 

Martin Ø.

28.jul.2009 kl.16:19

Er det for mye forlangt at du lister opp en del flere filmer du mener faller inn under kategoriene? Spesielt hvilke klassikere du mener står seg som klassikere, og hvilke som er overvurdert. Du har helt sikkert tenkt igjennom det da du skrev artikkelen, så det er bare å fyre løs 🙂

Martin Ø.

28.jul.2009 kl.16:25

Der fant jeg kommentaren din, langt inne i diskusjonsfeltet et sted 🙂

Det hadde likevel vært glimrende om du postet den på bloggen din også, så kunne man fått enda mer å diskutere rundt.

Inger Merete

28.jul.2009 kl.16:45

Hei,

det blir fort lite gjennomtenkt på stående fot, men la meg forsøke:

Dårlig/dårlig: Har heldigvis blitt forskånet for det meste, og slått av en del filmer jeg ikke synes det har vært verd å se ferdig, men vi prøver: «Hell Ride» med Michael Madsen, «Anaconda», de fleste av Matthew McConaugheys romantiske komedier, «Wedding Planner», «Monster in Law», og selvsagt den uforlignelige «Confessions of a Shopaholic».

Dårlig/bra: «The Devil Wears Prada», «Dirty Dancing» (som jeg tenkte hadde et overraskende kvikt manus da jeg så den på nytt), «Clueless», billige actionaffærer som «Lucky Number Slevin» som er fullstendige bagateller men som hever seg på spenstig dialog og lekenhet. Jeg lurer litt på hvor «Pirates of the Carribean» hører hjemme, den og DWP grenser for meg opp mot bra/bra fordi de er svært gode underholdningsfilmer.

Bra/dårlig: Pompøse historiske dramaer fra 50- og 60-tallet, det meste av sen Clint Eastwood, «Trainspotting», «Schindlers Liste», «Braveheart», «Shakespeare in Love», «Titanic», ymse Hollywood-biopics. For meg havner også «Goodfellas», som jeg synes er sterkt overvurdert, i denne kategorien.

Vanskelig med overvurderte superklassikere, for selv om det er mange som ikke treffer meg, synes jeg ofte det er noe interessant ved dem. Men «Pierrot le fou» av Godard ble rotete og sprikende for meg. Liker «Au bout de souffle» bedre.

Bra/bra: Ubestridelige klassikere som «Gudfaren» og «Citizen Kane», de virkelig gode, klassiske Hollywood-dramaene som «En sporvogn til begjær», «The Hustler» og «All About Eve», perfekte komedier som «Fire bryllup og en gravferd», solide moderne filmer som «The Hours», små utenlandske perler som Ettore Scolas «Kaptein Fracassas reise» og argentinske «Historias Minimas».

Advertisements