BERGEN (Dette er ikke en blogg): Jeg vet ikke hvor mange ganger følgende formel er blitt gjentatt i den europeiske komedien mellom 1550 og 1800, men det er ikke så rent få: Gutt elsker pike. Pike elsker gutt. Pikes far (evt., sjeldnere, gutts far) misbilliger og vil ha datteren (sønnen) giftet bort med et bedre parti. Fars tjener, en gløgg fyr (evt., sjeldnere, kvinne) av folket, finner legger en plan som lar ham på samme tid bringe de to unge sammen og spille den forstokkede faren et pek. Repeat as often as necessary.

harlekin 1

Det er denne oppskriften som ligger til grunn for Commedia dell’Arte, det folkelige improvisasjonsteatret som oppstod i Italia på 1500-tallet og som var opphavet til skikkelser som Harlekin og Columbine – de oppfinnsomme tjenerne – Pierrot og Pantalone. Siden den gang har x antall komedieforfattere benyttet seg av dette motivet, som gir dem en klassisk tre akts dramaturgi servert på et fat, deriblant Molière og Ludvig Holberg.

Det var Holbergs «Mascarade» jeg var og så i Bergen på lørdag, og av alle komedier som er bygget over samme lest, virket denne utgått. I motsetning til for eksempel «Den Stundesløse» er ikke «Mascarade» noen karakterkomedie, den er en anorektisk situasjonskomedie der man aner et snev av nerve mellom Henrik (den gløgge tjeneren, spilt av Bjarte Hjelmeland) og Jeronimus (den strenge faren, spilt av Helge Jordal), som har en konstant diskusjon gående: Henrik er for tant og fjas og fest og moro og maskerade, som til synelatende er så hæla i taket som det er mulig å få det, mens Jeronimus formaner til pliktfølelse og sømmelighet. Dessverre går mesteparten av tiden med på slitsomme romantiske forviklinger og morsomheter som sikkert var hysterisk morsomme i 1724.

Den som virkelig klarer å foredle denne formen er Molière, Holbergs store inspirasjonskilde. Molière ser potensialet i den bedratte farsskikkelsen, som tittelfigurene i «Den gjerrige» og «Den innbilt syke», og gjør dem til ekstreme, eksentriske figurer i et dannet urbant univers som har lav toleranse for diller. Den gjerrige Harpagon vil gifte datteren sin bort til en bankier, den innbilt syke vil hun skal ha en lege, og plottets funksjon blir å dempe den stivsinnede patriarken og la ham få et mer balansert og realistisk syn på livet. Men som alltid hos Molière skjer det med et visst vemod: Det er fullt mulig å føle sympati med den latterlige mannen som alle ler av bak hans rygg, og se på det med smått blandede følelsen når han får slilpt ned sine skarpe kanter og blir brakt inn igjen i folden.

I sine bedre komedier, «Den Stundesløse» og «Erasmus Montanus», bruker Holberg plottet på samme måte som Molière og skaper en spenning mellom enkeltmennesket og fellesskapet som føles relevant også i dag. Molière forfiner samme tanke i «Misantropen» og «Don Juan», der de romantiske sidene ved plottet er tonet ned til fordel for å utforske en steil og prinsippiell hovedperson og dennes kamp med konformiteten. Alceste og Don Juan er selvopptatte og selvforherligende, de er superindividualister på godt og vondt og gjør valg som er ukloke – men de har på mange måter rett. Slik blir det den stivsinnede adelsmannen, mer enn tjenerne, som er det tradisjonelle, som blir den virkelig skarpsynte i Molières stykker – selv om Sganarelle i «Don Juan» på mange måter føles som en korrigerende voice of reason overfor sin vellystige herre.

Men det er ikke vanskelig å se for seg hvilken appell det må ha hatt når publikum for tre og fire hundre år siden så tjenere som Harlekin og Columbine se skrått til og spenne ben for de rikes ekstravagante eksentrisiteter. På sitt beste bobler selv de lette Commedia-baserte komediene av oppfinnsomhet og virkelyst. Den følelsen har ikke Holberg helt fått til i «Mascarade», rett og slett fordi replikkene sjelden er gode nok. Den gamle oppskriften kan fremdeles smake, men neste gang bør norske teatre velge et stykke som gir litt mer å bite i. Noen flere sjokoladebiter og rosiner i deigen er iblant akkurat det som skal til.

harlekin med gitar

 

Publisert 7. september 2009.

 

Advertisements