Det er noe med kneisende seilskip og beretninger om livet til havs. Samme hvor grimete og brutalt det beskrives, har det en egen romantikk ved seg. Det er noe som gjør at man får lyst til å være med på det, litt i alle fall, selv om vi vet hvor intenst annerledes det er sammenlignet med slik det er beskrevet i romanene. Det er noe ved det iboende eventyrlige, tror jeg, det å være på vei mot hva som nå dukker opp i horisonten, og det ubestridt estetiske i et skip for fulle seil som kaster seg inn i bølgene.

En gang var jeg på et minitokt med Christian Radich fra Sandefjord til Oslo. Utfra hva slags reiser som vanligvis kvalifiserer til ordet «tokt» var dette av det særs ufarlige slaget, en bråte familier som kjente hverandre litt, og som syntes det var moro å være til sjøss og dra i tau og som selvsagt skålte i hvitvin idet skuta seilte inn i Oslofjorden.

Men som alle andre ombord måtte også vi jobbe, fire timer på og åtte timer av. Selv var jeg blant dem som ble vekket midt på natta, under liten storm i Skagerrak, og oppleve med egne øyne hvordan skipet som hadde virket så stort da vi gikk ombord, nå virket veldig lite – men desto mer grasiøst der det snodde seg mellom de store, mørke bølgene. Og det var litt av et kick da vi klarte å snu det store seilet, som plutselig og etter veldig mye draing slo rundt med et dypt sukk. Da følte jeg meg veldig nær et eller annet. Noe stort og grunnleggende.

For en som elsket «Skatten med Sjørøverøya» og var forelsket i Gabriel Byrnes sjørøverkaptein i «Håkon Håkonsen» som liten (og «Haiene» på videregående) var det vel bare et spørsmål om tid før jeg måtte begynne å lese Herman Melvilles «Moby Dick». Jeg benytter anledningen nå da det er kommet en ny oversettelse av Bjørn Alex Herrmann, som jeg har så stor tillit til at jeg lar originalutgaven ligge, og med et entusiastisk forord av Jan Kjærstad. Ettersom dette ingår i amerikansk nasjonallore var det jeg, og sikkert de fleste andre, visste fra før at dette handler om kaptein Akabs utrettelige jakt på den hvite hvalen Moby Dick, sett gjennom øynene til den gåtefulle Ismael. At det skulle være en fortelling av det mildt sagt medrivende slaget, var som forventet. Bare les kapittel 30, bokens kanskje korteste:

Da Stubb var gått, ble Akab stående og lene seg over rekka en stund, før han, slik han hadde fått for vane den siste tiden, ropte til seg en matros fra kveldsvakten og sendte ham ned etter elfenbenskrakken og pipen sin. Etter å ha tent pipen fra natthuslampen og plassert krakken på losiden av dekket, satte han seg ned og røykte.

I norrøn tid ble de sjøglade danske kongenes troner, ifølge tradisjonen, laget av narhvalens støttenner. Så hvordan kunen man da se Akab benket slik på sin trefot av bein uten å tillegge ham den kongeverdighet den symboliserte? For Akab var en dekkets khan, og en sjøens konge og Leviatans store herre.

Det gikk noen øyeblikk, da tykke røykskyer kom fra munnen hans i raske og jevne puff, som blåste tilbake i ansiktet på ham igjen. «Nå da,» sa han til slutt for seg selv, og tok pipen ut av munnen, «røykingen gir meg ikke lenger noen trøst. Åh, min pipe! Det må være dårlig stelt med meg, når du har mistet din sjarm! Her har jeg strevd uten å være klar over det, i stedet for å nyte, – ja, og tankeløst røykt i lovart hele tiden, i lovart, og med så nervøse drag at jeg ligner en døende hval, som om mine siste blås var de sterkeste og mest forpinte. Hva skal jeg med denne pipen? Denne tingen som er ment for sjelero, til å sende opp sindige hvite røykskyer rundt sindig hvitt hår, ikke rundt strie jerngrå lokker som mine. Jeg vil ikke røyke mer-»

Han kastet den ennå glødende pipen i sjøen. Gloen freste i bølgene, i samme øyeblikk skjøt skipet forbi boblen fra den synkende pipen. Med den bredbremmede hatten trukket ned i pannen humpet Akab ustøtt frem og tilbake på dekket.

moby dick

Romantisert? Å ja. Pompøst? You bet. Men får det deg ikke til å ville forlate byen, bare for en kort tid, og prøve det harde, farlige, illeluktende og ubekvemme livet til havs? Melville skriver med en prosa så mettet og detaljrik at det grøsser i en. Kanskje har noe av fascinasjonen med å gjøre at havlivet, slik det skildres, er så enkelt, at målet er så uttalt – komme seg til neste kyst, drepe hvalen – at det nødvendigvis vekker noe meditativt og drømmersk i den reisende, at det begrensede universet ombord på et skip gir grunnlag for noen fundamentale betraktninger. Ikke vet jeg. Jeg vet bare at det er noe ved disse bøkene som gir meg lyst til å tenke mer på det, skrive om det kanskje, til og med og i all uskyldighet prøve. Men jeg tror jeg foretrekker at hvalen ikke er der.

 

Publisert 4. september 2009.

 

Advertisements