You are currently browsing the category archive for the ‘Amerikansk politikk og sånn’ category.

Broren til John F. og Robert var stormfull og vibrerende i sitt eget liv og i det amerikanske senatet. Og nå er han død.

 

 

Les David Broders nekrolog i New York Times her.

 

Publisert 26. august 2009.

 

Rep. Barney Frank (D-Mass) sier det som det er:

 

 
En lengre video fra møtet finnes her. Den er verd å se i sin helhet, Frank er en energisk og gutsy debattant og virker som han får mesteparten av publikum med seg. Hun jenta som stiller spørsmålet er forresten ordentlig søt. Jeg kan se for meg flere kompiser som ville syntes hun var rimelig tiltrekkende, frem til, selvfølgelig, øyeblikket der de ville funnet ut at hun var hoppende gal. Bildet av Obama med Hitler-bart ville trolig være den første pekepinnen.

 

Publisert 20. august 2009.

 

 

Fascinerende å følge Bill Clinton i Nord-Korea om dagen. Til tross for den særs alvorlige konteksten får man en umiskjennelig følelse av at Clinton går på med fornyet energi og glede over å være i rampelyset igjen, over å være en mover and shaker, etter å ha omtrent måttet gå kanossagang i Florida i høst for å vinne tilbake noe av anseelsen han tapte under primærvalgene. Det å kjempe i motvind mot en motstander han anså som uverdig brakte virkelig frem det verste i Clinton, han ble frustrert og bråkete og ubetenksom. Som Joe Klein påpekte i en kommentar, er det Bill Clintons styrke og svakhet at han er tydelig opptatt av å bli likt. Det er et behov som gjør at han alltid vil fokusere på personen i rommet som i er mest skeptisk og sette all sin betydelige karisma inn på å få denne personen over på sin side – og ofte lykkes. Men det gjør ham også sårbar.

clinton 1

Uansett er han åpenbart, som Chris Cilizza skriver in sin spalte The Fix i Washington Post i dag, et ess i ermet for Obama-administrasjonen, som i Clinton har en utsending de kan sende rett inn på kontoret til et hvilket som helst statsoverhode i verden, og som de samtidig kan distansere seg fra og la operere som en semi-selvstendig aktør når det er hensiktsmessig. Som New York Times skriver, er likevel de parallelle bildene av Bill Clinton som reddende engel i Pyongyang og Hillary Clinton som toppdiplomat i Nairobi en påminnelse om Clinton-parets rekkevidde og slagkraft også i Obama-eraen.

Og i anledning dagens diplomatiske photo-op, la oss alle minne hverandre på The Onion-overskriften «Clinton Feels Nation’s Pain, Breasts» og en satirehimmelens beste saker noensinne: Clinton Deploys Vowels to Bosnia.

Takk til Aslak for påminnelse om sistnevnte.

 

Publisert 5. august 2009.

 

Jim Poniewozik, som skriver hyppig og morsomt om tv og medier i TIME Magazine, har et blogginnlegg om den notoriøse guvernør Mark Sanford, hans meget omtalte utenomekteskapelige affære med en fyrig argentinerinne, og, ikke minst, medienes ustyrlige kløe etter et Sanford Snakker Ut-intervju. Nå har avisen The State, som først hadde historien, fått kloa i en rekke e-mailhenvendelser til Sanfords kontor fra ymse medieinstitusjoner som overgår hverandre i velvillig sympati for Sanfords situasjon og lover ham et forståelsesfullt intervju om han skulle velge å snakke ut hos akkurat dem. Poniewozik (hvor mange ganger tror du jeg måtte bla tilbake til TIME-tabben før jeg fikk til å stave det riktig?) bemerker at journalistene uttrykker meninger i disse mailene som de aldri ville sagt on the record, og at det viser hvordan mediene selv iblant er hysterisk ivrige etter å bidra til tekstreklamen de selv uttalt forakter.

Noe av det jeg liker best er likevel gjengivelsen av intervjuforespørselen fra TIME Magazines egen Karen Tumulty (vi liker Karen Tumulty, både fordi hun skriver så bra og på grunn av det fantastiske etternavnet), som ikke var gjengitt av The State. Intervjuforespørselen ble sendt til Sanfords kommuniasjonssjef Joel Sawyer dagen etter Sanfords affære ble kjent og gikk slik:

Tumulty: Any chance of talking to him any time soon?
Sawyer: Probably not today, but we’ll see about tomorrow.
Tumulty: Hope you had the makings at home for a nice stiff martini last night.

Tumulty skriver igjen den dagen Sanford har hatt sin stotrende, emosjonelle pressekonferanse der han snakket om hvordan han og den argentinske elskerinnen var beslektede sjeler:

Tumulty: Gin. Vermouth. Olives. Make sure you have these things.
Sawyer: Haha. I’m a single malt scotch man myself. I’ll give you the address if you’d like to send a bottle. Or three.

 

Publisert 16. juli 2009.

 

Pressekonferanse med Barack Obama i dag, tvittret til verden av TIME Magazines Michael Scherer:

Journalist: Do you plan to attend the World Cup in South Africa?
Obama: That is my goal.

Obama: Did you get that? Little pun there.

Artig kar.

 

Publisert 10. juli 2009.

 

Det er ikke helt det samme å se på Jon Stewart og The Daily Show nå. Stephen Colbert klarer seg litt bedre, men likevel. Ingen av dem har helt greid å få tak på Obama ennå. Det er ikke så lett å le av ham (=på hans bekostning) så lenge vi ler av ham (=fordi vi synes han er fantastisk vittig. Og sjarmerende. Og kompetent). Den amerikanske presidenten er også et foreløpig stjerneeksempel på hvordan du kan unngå å bli latterliggjort omtrent konsekvent bare du er a) avslappet og b) selvironisk. Trump-disiplene nevnt i posten nedenfor: Denne går ut til dere.

Nå har selveste The Economist, som man skulle tro ville ha alvorligere temaer å ta opp i disse tider, bestemt seg for å vie spalteplass til fenomenet Obama-humor, eller mangelen på sådan. Christopher Hitchens, som blir sitert i artikkelen, er blant dem som mener at komikere som smigrer makthavere er lite annet enn hoffnarrer, og at de gjør landet de virker i til en bananrepublikk. Det er hardt, men jeg ser poenget. Men disse arme menneskene. Hva skal de gjøre.

The Economist konkluderer med at deilige The Onion er de eneste som har vist seg oppgaven verdige. Men også The Onions Obama-humor er kulturelt mer enn individuelt orientert, og retter sin spissfindige harselas mot Obamas tilhengere blant velgerne og pressen mer enn mot mannen selv. Men sjekk for guds skyld ut artiklene bak overskriftene Black Man Given Nation’s Worst Job (dagen etter valget) og Media Having Trouble Finding Right Angle On Obama’s Double Homicide.

Og så har du som prøver å rive Obama ned fra talerstolpidestallen, men som neppe klarer det, og som verken er morsomme eller noe annet i forsøket. Som Rush Limbaugh. Erik og jeg og kanskje etter hvert noen flere diskuterer Limbaugh og hans oppdiktede diagnose «anal poisoning» på Underskog. Vakkert er det ikke.

Publisert 22. mai 2009.

Michael Steele fra RNC sier om Sen. Arlen Specters overgang til demokratene at «I’m sure his mama didn’t raise him that way». Jon Stewart utdyper:

«Arlen’s mom is so dum, she thinks a pocket veto is an Italian dwarf. Arlen’s mom is so dum she thinks Roe vs. Wade is two ways to get a cross a river».
Se her.
Publisert 30. april 2009.

I likhet med alle jentene i klassen min var jeg på barneskolen betatt av den høyeste gutten i klassen, han som var flinkest i sport. I likhet med alle andre er jeg nå betatt av Barack Obama. Jeg har til og med nedverdiget meg til visse «jeg så ham først»-mumlinger etter at jeg fikk lov til å skrive en lengre artikkel om ham i Magasinet i november 2006.

Det viste seg jo at jeg slett ikke hadde sett ham først i medie-Norge, men du vet.

Det slår meg imidlertid at David Ignatius, som skriver i The Washington Post, har et interessant perspektiv på de siste dagers CIA-avsløringer her. For alle oss som i en stakket stund trodde at det å være hemmelig agent var like glamorøst som på film da Robert Novak avslørte at vakre, blonde Valerie Plame var en av CIAs folk, er det greit å bli minnet på hva slags avgjørelser disse menneskene tar. Og at det ikke alltid er slik at vi får det som vi vil når vi får det som vi vil.

Og, når vi er inne på barskinger og hvordan de blir analysert av The Washington Post, fikk jeg mitt lille påskegrøss i år av å lese dette om skarpskytterne som gjorde det av med piratene som holdt den amerikanske kapteinen som gissel.

 

Publisert 23. april 2009.

 

robert gibbs 3

Jesper Langberg som Kristen Skjern i den danske serien «Matador» og Obamas pressetalsmann Robert Gibbs.

Publisert 31. januar 2009.

Dick Cheney kommer til å overvære Obamas innsettelsesseremoni i rullestol, på grunn av en muskelskade. Som Karen Tumulty i TIME bemerker, har Cheney nå blitt Mr. Potter fra «It’s A Wonderful Life».

potter 1

 

Publisert 20. januar 2009.

 

Kategorier

Jeg er på Twitter!

Feil: Twitter svarte ikke. Vennligst vent noen minutter og last denne siden på nytt.