You are currently browsing the category archive for the ‘Dans’ category.

Av de kommersielle koreografene der ute får jeg stadig mer sans for Wade Robson. Jeg ble småsjokkert over å finne ut at han var bare 26 år – av en eller annen grunn forventer man at et og samme menneske bruker flere år enn som så på å være backupdanser for Michael Jackson, koreografere og regissere flere av turnekonsertene og videoene til Britney Spears, jobbe med Disney og Cirque du Soleil, få sitt eget tv-program (The Wade Robson Project) samt koreografere for ymse andre danseprogrammer, hvorav han har gjort seg mest bemerket på amerikanske So You Think You Can Dance. Sistnevnte har innbrakt ham to Emmy-priser, selv om det ikke kanskje er innenfor det dansemessige Emmy-juryen er mest troverddig.

Grunnen til at Wades koreografier fester seg i minnet, er at han ofte ligger farlig nær det overdrevet gotiske og eventyrkitschy – men alltid blander det vakre med såpass mye som er kantete, rart, uventet og nesten heslig at det ikke blir klamt. Musikkvalget er alltid inspirert – blant annet har Robson en forkjærlighet for store personligheter med skurrende stemmer, som Tom Waits og Roisin Murphy.
Jeg liker også deler av, om ikke helt hele, av den mye omtalte kolibridansen som Robson vant en Emmy for. Den beveger seg iblant over i det sentimentale, men har noen aldeles nydelige linjer:


Eller hva med zombiedansen til Roisin Murphys «Ramalama Bang Bang» fra «So You Think You Can Dance», selv om denne var hakket bedre da den ble spilt inn på ny med færre dansere til showets program nummer 100:

Tidvis minner denne koreografien om en gotisk rokkokoversjon av Michael Jacksons «Thriller»-video.

Jeg har alltid vært fascinert av hvordan visse farger og former går sammen i en slags «stemninger», som jeg tror er relatert til det begeistrede, svermeriske og ukritiske forhold man hadde til eventyr som barn. Selv føler jeg fremdeles at en kong Arthur-romantikk kommer snikende innover meg hvis jeg ser ryttere som ferdes gjennom en løvskog kombinert med bygninger og gjerder i grovt tilhugget sten og faner og telt i sterke farger. På samme måte får jeg en 1001-natt-følelse i hele kroppen hvis jeg snubler over kombinasjonen av en viss type farger, si dyp blålilla, gull og turkis, med former som minner om snodde tårn og halvmåner. Trolig er dette skapt av et forkjærlighet for illustrasjonene i 1001 natt-samlingene samt en sommer der jeg så Disneys Aladdin kanskje tolv ganger fordi en venninne av meg hadde noe på gang med en gutt i klassen min og vi måtte se på film hele tiden så de kunne sitte i sofaen og holde hverandre forsøksvis i hendeneog den eneste filmen alle kunne akseptere var Aladdin.

I ettertid har jeg lest Edward Said som peker på hvordan eksotisme og orientalisme er deler av et historisk sett av vestlige fordommer, og ledd litt av den barnlige romantiseringen av fjerne land og riker. Jeg har lært meg å himle med øynene når skapere av filmer og tv-serier begynner den samme systemet av symboler og signaler for å skape kommersielle billigversjoner av det samme – eksempler er den hysterisk dårlige «Sinbad»-serien som Tv2 insisterte på å sende i år etter år og grusomme casinoromanaktige kjærlighetsfilmer som «First Knight». Men noe i meg mykner fremdeles når noen klarer å skape en verden som er like forlokkende som barndomsfantasiene, som spiller på de samme strengene, som har det samme suset av eventyr, men samtidig har noe som gjør det særeget og interessant. Dette synes jeg Wade gjør når han bruker geisha-kulturen, rokokkoperioden og, i en dans jeg ikke klarte å finne videoer til, havmonstre i en tenkt sump og lar dem kravle rundt til Tom Waits «2.19».

Dette er selvsagt lett tilgjengelige danser, laget tv-programmer, for et publikum som ikke er kjennere og ment å nå bredt ut. Men den kommersielle koreografien er også vanskelig – se bare den enerverende svake koreografien på Britney Spears’ «Oops, I DId It Again» – og i tillegg til å fortelle oss eventyr er Robson forbilledlig i å holde tempoet oppe, bruke store bevegelser, fylle scenen og gjøre dansene til medrivende spetakler som kan få noen hver til å få lyst til å ringe Bårdar og undersøke kurstilbudet.

 

Publisert 26. juli 2009.

 

Etter et langt år er amerikanske So You Think You Can Dance i gang igjen i USA, en pleasure som føles svært lite guilty. Selv om en liten stemme sier at det ikke er så idyllisk i virkeligheten, er det noe i meg som liker programmets Pollyanna-holdning og insistering på å fremstille de unge og håpefulle som åpne og idealistiske, snille jenter og go’e gutter. Og ikke minst lar SYTYCD (som det heter blant oss kjennere) aldri oppmerksomheten svinge altfor lagt vekk fra det sentrale: De kan danse.

Forrige lørdag skrev kollega Kjartan Brügger Bjånesøy i Magasinet om frustrasjonene over audition-tv der alt handler om å se alminnelige mennesker prøve å gjøre ting som virkelig burde vært overlatt til profesjonelle. Jeg kan bare si ja og amen og legge til at det er nesten like irriterende å se mennesker som egentlig kan noe, gjøre alt mulig annet, som eksempelvis bitche bak ryggen på hverandre og krangle om hvem som har tyvlånt tamponger. Hver gang jeg har vært innom «Stylista» er det en eller annen jente i singlett der som hyler i munnen på en annen. Jeg har gitt opp tanken på noen gang å få se et klesplagg der.

Det Kjartan kaller audition-tv kan iblant flyte noen meter på den amatørmessige sjarmen. De var noen hyggelige øyeblikk i de første sesongene av Idol der du kunne se hvordan keitete sekstenåringer på noen uker ble trygge og rakryggede. Det minnet meg om noen fine opplevelser fra tidligere. Da jeg var seksten var jeg og en venninne dramaleder for en gjeng ungdomsskoleelever som i begynnelsen hadde akkurat null respekt for to idealistiske jenter som oss, og på videregående var jeg sjef for tredje klasses teaterprosjekt. I begge tilfeller husker jeg det som nesten rørende å se unge, usikre mennesker gjennomgå en forandring, våge å komme ut og by på seg selv, få tro på prosjektet, tørre å ta en scene og være uttrykksfulle og store i bevegelsene. Men det er klart det gjør mest inntrykk på dem som kjenner dem fra før. Og det er begrenset i hvilken grad slike prosjekter tåler kringkasting for et større publikum.

Men disse danserne som har tilbrakt gudvethvormange timer på å lære å ta salto med spagat mens de danser salsa i stedet for å ligge på sofaen og spille Need for Speed er vel verd å få med seg. For den som mener pinsesol er for pingler og ønsker seg noen minutters pur underholdning, anbefaler jeg auditionene til:

Bare hyggelig. Det var da så lite.

UPDATE: Og denne! Denne! Selv om YouTube ikke helt yter Robert rettferdighet.

Publisert 1. juni 2009.
Én kommentar:

Line

05.jun.2009 kl.15:11

For meg er det største problemet med SYTYCD at jeg ikke forstår dans. De jeg liker får slakt og de jeg synes er dryge roses opp i skyene. Etter hvert blir jeg lei.

Samtlige kostymer i «Skal vi danse» ser ut som om de er kjøpt på Planet, trolig under sommersalget i juli, til nedsatt pris av kr. 119,50 per plagg.

 

Publisert 12. september 2008.

Særs motvillig må det innrømmes at «Project Runway» har mistet litt pazsaz, og at nivået på designerne denne sesongen ikke når opp til forrige runde. Ikke engang Lily Cole kunne sett cutting edge ut hvis hun hadde vært tvunget til å vasse nedover catwalken i en kjole av papirtynne søplesekker.

Derimot jubler jeg litt inni meg hver uke for den amerikanske versjonen av «So You Think You Can Dance». Dansenumrene er latterlig underholdende, og det er jo bare godt å se på disse vakre, velproporsjonerte menneskene snakke med strålende øyne om yrkesveien som trolig vil få dem til å ligge og duppe ved fattigdomsgrensa de neste ti årene. Særlig disse danseguttene. De fleste jentene jeg kjenner som ser på klarer ikke helt å bestemme seg for om de vil ligge med dem eller gi dem en klem. Eller en jobb.

Dagens reality-moral (se, der har vi et nytt ord): Kan vi ikke lage flere realityserier, også i Norge, med snille mennesker som vil hverandre vel? Hver gang jeg sneier innom TvNorge eller Tv3 er det en eller annen nittenåring i singlett der som krangler med en annen nittenåring om en mann eller en modellkontrakt eller hvem som drakk opp den siste slanten av appelsinjuicen. De Deilige Danserne på «So You Think You Can Dance» driver ikke med sånt. De klarer seg med, eh, body language.

 

Publisert 1. august 2008.

Kategorier

Jeg er på Twitter!

Feil: Twitter svarte ikke. Vennligst vent noen minutter og last denne siden på nytt.