You are currently browsing the category archive for the ‘Film’ category.

 

Min kjærlighet til IMDb vokser for hver dag. Særlig for hver dag jeg ser en film eller en tv-serie med en eller annen birolle med et eller annet fjes som jeg vet jeg har sett før et eller annet sted. Det er noen oppdagelser, når det viser seg at du hadde sett fjeset før, men i en annen sammenheng en først antatt, som er særlig tilfredsstillende – nesten som endelig å få klø på et myggstikk.


Richard Beymer

  • Tony mot Natalie Woods Maria i «West Side Story».
  • Spilte også Benjamin Horne i «Twin Peaks»

er det ikke beymer 1

er det ikke beymer 3


Russ Tamblyn

  • Spilte Jets-lederen Riff mot Beymer og Natalie Wood i «West Side Story»
  • Spilte også Dr Jacoby i «Twin Peaks»

er det ikke tamblyn 1

er det ikke tamblyn 2

Tyne Daly

  • Spilte Clint Eastwoods sidekick i «The Enforcer»
  • Spilte også moren til Amy Brenneman i «Judging Amy»

er det ikke daly 1

er det ikke daly 2

Rory Cochrane

  • Spilte stoneren Slater i «Dazed & Confused»
  • Er også Tim i «CSI: Miami»

er det ikke cochrane 1

er det ikke cochrane 2

Josh Charles

  • Spilte Knox Overstreet i «Dead Poets Society», til dags dato filmen jeg har gråt mest av. Men jeg var femten, altså.
  • Har plutselig dukket opp som fast pasient i «In Treatment», mot Gabriel Byrne.

er det ikke charles 3

er det ikke charles 2

 

Publisert 7. september 2009.

3 kommentarer:

 

Irm

07.sep.2009 kl.15:50

Jeg er blitt helt avhengig av imdb og sjekker opp alle filmer/tv serier jeg ser, samt fjes eller navn jeg er usikker på.

Inger Merete

07.sep.2009 kl.23:47

Imdb er prokrastineringsverktøy nr 1. Jeg setter den over både Twitter og Facebook.

Line

08.sep.2009 kl.10:34

Oj, oj. Rory Cochrane. Verdifull informasjon.

Det er ingen som fanger ansiktet på lerretet på samme måte som Ingmar Bergman. Det visste man jo egentlig fra før, men et gjensyn med «Det syvende segl» mandag kveld virkelig banket det inn.

vlcsnap5845128

vlcsnap5818233

Se bare på denne scenen, fra vertshuset, like før gestene bestemmer seg for å ta gjøgleren Jof, som blir urettmessig anklaget for å ha stukket av med smedens kone:

vlcsnap5842894

vlcsnap5841703

vlcsnap5843031

vlcsnap5843273

vlcsnap5843407

vlcsnap5844160

vlcsnap5844438

Det har naturligvis å gjøre med eminente skuespillere i møte med en satans skuespillerinstruktør, men det har også å gjøre med det fabelaktige lyset, som gir ansiktene dybde, bringer frem ben og linjer og ikke minst gir bildene en air av det barokke. Og hva er mer passende enn dét i en film som så sterkt minner om et middelaldersk mysteriespill, og som lar det moderne, fragmenterte og eksistensielle møte en nesten Dante-lignende tanke – eller håp? – om en sinnrik orden som til sist bringer en form for rettferdighet, og en form for fred.

vlcsnap5837141

vlcsnap5837188

vlcsnap5859396

 

Publisert 2. september 2009.

 

Kan vi værsåsnill snart slippe disse historiene om menn som har det vanskelig med seg selv og verden og som blir frelst av oppofrende kvinner? Om menn som er plaget av sine handlinger eller sine tanker eller sin fortid og finner roen i møte med en myk, akkurat passe morsom og uendelig forståelsesfull kjæreste, hvis funksjon i livet er å være en katalysator for mannens kvaler? Kan vi få se kvinner som er interessante i kraft av sine ideer og ikke bare sine følelser? Pretty please with sugar on top?

Dette er kanskje hovedgrunnen til at jeg ikke klarte å sette slik pris på Sara Johnsens «Upperdog» slik andre seere og anmeldere har gjort. Det har å gjøre med at de to grunnleggende kjærlighetshistoriene slår meg som klisjeer, men også fordi jeg ikke tror på løsningene filmen tilbyr. Her går Axel (Hermann Sabado) rundt og er en manipulerende (men akk, så tiltrekkende) drittsekk store deler av filmen, en som går til det ganske ekstreme skritt å få en kompis til å sjekke opp kjæresten for å finne ut om hun vil være trofast (det er hun ikke). Faktisk gjør dette den lukkede Axel til filmens uten sammenligning mest interessante hovedperson – og gjør at seeren blir genuint nysgjerrig på hvordan det vil gå med jeg-vi-ha-deg-men-jeg-forakter-deg-forholdet mellom ham og hushjelpen Maria (Agnieszka Grochowska). Og derfor er det så uendelig skuffende når Axels hardhet og problemer med å stole på andre knyttes med kjerringknute fast til barndommen i Korea og det opprivende ved å miste familien og fraktes ut derfra. Og aldri i verden om jeg tror at alt løsner inne i Axel bare han får gråte litt og ligge litt i skje med den moderlige Maria.

upperdog 1

Det som er spennende her, og som gjør at jeg fremdeles er med på at Sara Johnsen er en spennende stemme i norsk film, er at «Upperdog» er opptatt av makt og viser forhold mellom mennesker som hele tiden er preget av skjevhet. Axel er adoptert inn i et av disse vestkanthjemmene med klirrende lysekroner og veldige, solglinsende plener, og har med seg en viss status gratis derfra – men føler likevel, kanskje på grunn av den etniske arven som gjør ham synlig annerledes fra de andre, behov for stadig å kommandere Maria rundt og demonstrere at det er han som bestemmer. Den milde faren (en fin Ole Paus), som ikke har noe å bevise på samme måte, ser helt annerledes på situasjonen og er ubekvem med å ha hushjelp i det hele tatt. Den hjemvendte Afghanistan-soldaten Per (Mats Sjøgård Pettersen) har opplevd å være hvit soldat med makt over liv og død i et annet land, og lider nettopp av den grunn.

upperdog 2

Det er et ambisiøst anslag her som tjener Johnsen til ære. Men historielinjene er for dårlig utviklet, og også Per finner en slags harmoni for lett og for billig, uten at filmen tar konsekvensene av tilløpene til hevngjerrighet og sinne hos ham. Til sist koker det ned til en slags søt adspredelse i en film som insisterer på en optimistisk slutt. Det hjelper ikke at Pers redningskvinne, den adopterte Yanne (Bang Chau) er en forsmedelig flat skikkelse, filmens minst interessante rolle. Hvorfor det gjøres så voldsomt nummer ut av at hun ikke vil treffe den biologiske broren, er umulig å forstå. Begge kvinnene utvikler seg i det hele tatt lite i løpet av filmen. De er hver på sin måte versjoner av populærkulturens drømmekvinne, som gir gjenklang av mennene mer enn noe annet. Det er ikke ofte jeg sier dette, men det er en formildende omstendighet at de begge to røyker.

 

Publisert 31. august 2009.

 

 

Publisert 16. august 2009.

 

De jeg følger på Twitter som ikke er norske skribenter eller samfunnsdebattanter er alle opptatt av å fortelle meg én ting om dagen: At «Twilight»-skuespillerne Kristen Stewart og Robert Pattinson er kjærester. Kanskje er det derfor Vanity Fairs hjemmeside pusher på nytt sin egen artikkel om «Twilight»-fenomenet, tenåringssagaen som blander high school-drama med mild gotikk i historien om Bella og den å, så vakre men å, så uoppnåelige vampyren Edward.

Vanity Fairs James Wolcott er mer begeistret for filmen «Twilight» enn for boken, han merker seg at «Twilight» tar oss tilbake til det disige, dypgrønne landskapet i det nordvestlige USA som også var bakgrunnen for «Twin Peaks» og at regissør Catherine Hardwicke har en egen følsomhet for den dulgte seksualiteten og de flyktige skråblikkene mellom anspente tenåringer.

twilight 1

Da jeg så «Twilight» for å anmelde den for Dagbladet i januar i år ble også jeg slått av den gjennomgripende kyskheten i historien. Det overrasker vel ikke noen at «Twilight»-forfatter Stephenie Meyer er mormoner – her er det abstinence som er tingen. Grunnen er at Edward holder seg unna Bella fordi han er redd han kommer til å kaste seg over henne, bite henne og drikke blodet hennes, men det er lett å se at dette også er den samlivsformen Meyer ivrer for: Det handler om å bygge tillit, respektere den andres grenser og forplikte seg overfor hverandre før det er forsvarlig å ta steget inn i seksualiteten – som i dette universet er noe høytidelig og skremmende, et point of no return. Da jeg vurderte filmen for Dagbladet, skrev jeg det slik:

***

«Det er ikke vanskelig å se bilder på undertrykket seksualitet i de mange historiene om unge kvinner hvis hud og hals virker så uimotståelig på den sterke, fremmede skikkelsen som bare viser seg om natten. Men i moderne populærkultur er vampyren blitt mer av en lidende hovedperson enn en inntrenger med onde hensikter. Både i tv-serien «True Blood» og den nydelige svenske vampyrfilmen «La den rette komme inn» er vampyrene ulykkelige, i dyp konflikt med sin egen natur og behovet for å drepe og drikke blod. Denne kampen er dratt ut i det ekstreme i «Twilight»: Edward forakter seg selv, og våger knapt å røre Bella av frykt for å miste kontrollen. Det kommer knapt som en overraskelse at forfatter Stephenie Meyer er mormoner, og synet hennes på hvordan unge mennesker skal te seg og kle seg virker i full overensstemmelse med synet til George W. Bush. Her gjelder det å kontrollere sine impulser, beherske driftene, døyve det irrasjonelle i seg selv. Den vi elsker skal behandles med respekt. Selv har Meyer sagt til Entertainment Weekly at bøkene hennes nok er preget av miljøet hun vokste opp i.

– Jeg vokste opp i et fellesskap der det ikke var unntaket å være en snill pike. Det var på en måte forventet. Alle venninnene mine var snille piker, og alle kjærestene mine var snille gutter.

En konservativ understrøm flyter under «Twilight», som et ekko av en annen tid. Ikke storme inn i stuen før du har tatt av deg luen. Hendene over dyna. Ikke drikke blodet til den snille damen».

***

I Vanity Fair argumenterer James Wolcott for at tilnærmingen til seksualitet i «Twilight» er mer raffinert enn «True Blood», som er råere og mer direkte. Jeg vet ikke om jeg er enig. Noe av det som er mest slående med «True Blood» er den fabelaktige miljøskildringen: Vi er dypt i sumpene i Louisiana, i en liten, innestengt sørstatsby der alle kjenner alle og der utsvevende seksualitet går hånd i hånd med den dødelige blandingen av streng religiøsitet, overtro og plirende nabokjerringblikk gjennom gjerdet.

true blood 2

Der «Twilight» haler ut og haler ut det første erotiske møte mellom sine bleke, mørkhårede elskere, kjører «True Blood» på allerede i den fascinerende, småvemmelige åpningssekvensen, som lyser Southern Gothic lang lei. Men det gjør ikke at trykket i «True Blood» er mindre. Som i verkene til Tennessee Williams og William Faulkner, to sørstatsforfattere «True Blood» har hentet både det ene og det andre fra, handler det om ubehaget ved, og dragningen mot, det å dykke ned i de grumsete vannene i menneskene, å utforske det mørke, ukontrollerte og driftsstyrte i oss, som kanskje blir desto sterkere dersom omgivelsene er av det dømmende slaget.

Både i de kjølige skogene i Washington og det klamme myrlandskapet i Louisiana er dette den grunnleggende konflikten: Skal jeg gi meg hen til dette som jeg begjærer, men som er farlig for meg? Svaret er naturligvis, hele veien, ja. Men av de to er det «True Blood» som i størst grad viser at det kan være et tett, svett og ubehagelig landskap man da begir seg inn i.

Jammen har jeg ikke skrevet om «True Blood» før også.

 

Publisert 22. august 2009.

 

I anledning premieren på «Inglourious Basterds» i dag, synes jeg det er på sin plass å videreformidle noen av sitatene jeg ikke fikk brukt da jeg skrev ut intervjuet mitt med Quentin Tarantino, som stod på trykk i Magasinet for to uker siden. Blant talestrømmen som fosset ut av munnen til Tarantino i Stockholm lot følgende seg utskille:

Om å bli filmskaper:
– Da jeg var liten, ville jeg ikke bli filmskaper. Da visste jeg antagelig ikke hva en filmskaper var. Jeg ville bli skuespiller, for skuespillerne er det du ser. Hvis du vil involvere deg i det du ser, vil du bli skuespiller, for det er dem du ser på. Jeg forandret meg da jeg tok skuespillerundervisning. Jeg var ekspert på film og trodde at alle andre var det også. Det var de ikke. Ingen av de som gikk i klassen min på skuespillerutdanningen visste noe om film. Jeg syntes de var patetisk uvitende. Og det var da jeg innså det – jeg tror ikke dette er mine folk. Jeg innså at jeg elsket filmer for høyt til å nøye meg med å spille i dem. Jeg ville at filmene skulle være mine filmer.

Om Brad Pitt:
– Jeg og Brad har alltid ønsket å jobbe med hverandre. Det er mange skuespillere jeg har hatt lyst til å jobbe med. Men rollefiguren må være riktig. Hva akkurat denne filmen angår, var jeg halvveis inne i manus da jeg tenkte at hey, Brad Pitt ville være flott i rollen som Aldo. Jeg skrev litt mer – og så tenkte jeg at det ville være fantastisk om Brad Pittk unne spille Aldo. Da jeg nærmet meg slutte tenkte jeg Jesus Christ, han ville være perfekt. Hva om jeg ikke får ham? Han er tilfeldigvis den største filmstjernen i verden. Og jeg måtte begynne innspillingen med en gang, jeg hadde ikke tid til å vente på noen. Nå hva er oddsen for at dette skulle gå bra? Men Brad jobbet ikke på det tidspunktet, og det har seg slik at han ikke booker seg for tre filminnspillinger av gangen, fordi han vil ha muligheten til å hoppe på noe hvis det dukker opp godt materiale. Så det ordnet seg veldig fint.

Om å ville leve i en annen tid:
– Om jeg fikk velge, kunne jeg godt tenke meg å være meg selv i 1971. Det ville vært fabelaktig. Det var så mye moro i Hollywood på den tiden, det var så kult. Å være enda litt yngre og leve i 1968 ville også være utmerket. Jeg er ikke interessert i å gå lenger tilbake fordi USA ikke ble noe føkkings bra før borgerrettighetskampen. Da vi vant kampen for borgerrettigheter, ble det ok. Alt før det er bare rasisme, bare hvite mennesker som styrte alt og fuck’em all. USA begynte å leve opp til potensialet sitt fra 1967 og utover.

Om den tyske offiseren som blir drept med balltre av The Bear Jew:
– Han jævla modig. Han er ingen krypende feiging. Hva det å være soldat angår, så er han en stor soldat. Mot skal man ikke le av. De tyske soldatene i scenen på tavernaen er uskyldige. En av dem har nettopp fått barn og de feirer og det er en glad stund. Og så bare bam bam bam skytes de ned alle sammen, og det er mange koner og kjærester involvert, og det jeg sier er egentlig fuck these collaboratory bitches. Jeg sier det. Men når det er sagt, er ikke dette abre en skyteøvelse på store blinker. Dette handler om det virkelige livet, ikke bare kinoheroisme.

Og da fikk jeg jammen anledning til å vise dette bildet enda en gang:

quentin og meg 2

IMH: Shall we smile or look mean and cool?
QT: We shall smile and look cool.

Les også kollega Vegard Larsens euforiske anmeldelse av «Inglourious Basterds».

 

Publisert 21. august 2009.

 

Har Hollywood bare gitt opp? «The Proposal», som jeg anmelder i Dagbladet i dag, er den siste i en lang rekke slette romantiske komedier de siste to årene som baserer seg på et altfor søkt plott, altfor flate morsomheter og, ikke minst, altfor liten omhu i valg av skuespillere i hovedrollene.

I «The Proposal» spiller Sandra Bullock og Ryan Reynolds henholdsvis bitchy sjef og hundset assistent som plutselig begynner å se hverandre i et nytt lys – men både før og etter hat blir til kjærlighet spiller de to som om de befinner seg på forskjellige kloder. Reynolds har en lavmælt og likandes stil mens Bullock bedriver krakilsk og skingrende overspill. Så er da også rollen hennes skrevet for å bære byrden av det svake plottet: De aller fleste morsomhetene er på hennes bekostning. Det hun, og vi, skal lære her, er å sette pris på de nære ting. Tenk dét.

the proposal
Så lenge det er siden «When Harry met Sally», eller «Four Weddings and a Funeral», eller «Frankie and Johnny», eller for den saks skyld «Something’s Gotta Give» – enkle, men ganske så nydelige historier med varm, mellommenneskelig humor og mennesker det var mulig å tro på. «Frankie and Johnny» fikk meg til og med til å tro på at Michelle Pfeiffer – Michelle Pfeiffer – jobbet på en billig restaurant med plastikkduker og hadde komplekser for utseendet.

Det er ikke rart Hollywood pøser ut romantiske komedier. De er billige å produsere, og dersom en av dem blir en uventet hit, har man en god profitt og kanskje en stjerne som er litt større enn før. Men det er en vanskelig sjanger. I tillegg til å skulle finne den skjøre balansen mellom det forutsigbare og det uforutsigbare – i likhet med skrekkfilmer og actionfilmer – må den romantiske komedien finne ikke bare én, men to godt over gjennomsnittlig vakre mennesker som vi likevel kan identifisere oss med. De må fungere sammen med oss og sammen med hverandre. Og som om ikke dét var nok, skal man i 2009 finne grunner for at to mennesker som åpenbart er skapt for hverandre, ikke bare blir sammen. Å få det puslespillet til å gå opp krever en fin nese for samspill mellom mennesker. Skal du få til det, kan du ikke slurve. Og du kan ikke kaste ut en samling scener der Sandra Bullock skjærer grimaser, og regne med at verden skal elske deg, eller henne, for det.

 

Publisert 13. august 2009.

 

Jeg skjønner ikke helt hvorfor boken «1001 filmer du må se før du dør» insisterer på at «To Kill a Mockingbird» er en av disse. Filmversjonen av Harper Lees prisbelønte roman virker stiv og utdatert, frosset fast i en gammelmodig uskyld. I 1962 var det sikkert en sunn film å se, men i 2009, når vi vet så mye mer om sinnet, spenningene og kompleksiteten som nødvendigvis blir en del av kulturen til et land som har en historie med slaveri og segregasjon, virker dette for flatt.

Men Malcolm Gladwell i The New Yorker har lykkes med å skrive en spennende artikkel om en uspennende film.  Gladwell tar for seg Atticus Finch (Gregory Peck), vår ubestridte helt. Han taper saken, og svarte Tim Robinson blir uskyldig dømt for å ha voldtatt en hvit kvinne. Men det svarte publikummet reiser seg i andakt når han samler sammen papirene sine og forlater rettssalen.

to kill a mockingbird

I «The Courthouse Ring – Atticus Finch and the limits of Southern liberalism» utforsker Gladwell parallellene mellom Finch og guvernør Big Jim Folsom. Finch er oppdiktet og Folsom virkelig, men de levde og virket i en felles arena: Femtitallets Alabama. Folsom bad tilreisende svarte kongessmenn på whisky og soda og avfeide all kritikk med et enkelt «alle mennesker er rett og slett like». Han hadde en god oppdragelse i bunnen og handlet ut fra overbevisningen om at privilegerte mennesker måtte bidra i samfunnet. Og den storbygde skikkelsen stod ganske alene som progressiv politiker i de rasedelte sørstatene.

Selv om Gladwell har stor respekt for Folsoms arbeid, peker han på at Folsom, og Atticus Finch, har som mål å humanisere Jim Crow-samfunnet snarere enn å forandre det. Som guvernør utsatte Folsom å innføre Brown vs. The Board of Education i all sin velde, en dom som brakte med seg endringer som var strukturelle og ikke bare sosiale. Slik minner han om Atticus Finch, som virker påfallende lite sint i «To Kill A Mockingbird». Når fakler-og-høygafler-gjengen kommer for å lynche Tim Robinson kvelden før rettssaken, reagerer Finch med en skolelærers skuffelse. Han ser på mobben som uopplyste barn snarere enn drapsmenn. Verken Finch eller Folsom, mener Gladwell, ligner på aktivistene som på sekstitallet satte all sin energi og intensitet inn på å gjennomføre de store, kalde, nøytrale reformene i samfunnet. Det er ikke så mye en kritikk som en erkjennelse av at de fleste er barn av sin tid, og preget av tankesettet som omgir dem store deler av livet.

Gladwells artikkel er verd å lese i sin helhet, blant annet på grunn av det sosiologiske blikket han har på romanen: Atticus Finch kjemper mot forskjellsbehandling av svarte og hvite, men han skaper et nytt skille mellom det hvite establishmentet og den hvite underklassen i småbyen Meacomb. Han påpeker at det skillet også var rådende i de segregerte Sørstatene på tiden boken ble skrevet, og viser til eksempler der svarte menn blir trodd fremfor hvite kvinner, så lenge kvinnene er etablert som løse fugler med lav moral. Men det jeg synes er kanskje mest interessant er analysen av forskjellen mellom pragmatikerne og idealistene, de konfliktsky og de konfliktsøkende. Begge søker nok endring, men den ene siden vil gå med babyskritt, lirke det til, minimere blodbadet, mens den andre handler utfra prinsipper og står på krava. Uten sistnevnte ville alle disse nødvendige prosessene gått langt saktere enn de gjorde. Men vi kan forstå og verdsette gammelmodige gentlemen som Atticus Finch og Big Jim Folsom likevel.

big jim folsom

 

Publisert 12. august 2009.

 

Den morsomste ordkrigen å følge denne uken var krigen, om det nå er det rette ordet å bruke, mellom TIME Magazine og Judd Apatow, du vet, han med «The 40 Year Old Virgin», «Knocked Up» og «Superbad». Da Apatow var hos Jon Stewart denne uken, fortalte han at han var blitt lovet å havne på coveret av TIME Magazine med mindre noe stort og viktig skjedde i verden. Dette var utkastet Apatow fikk se:

time cover apatow

Og hvordan ble det ferdige coveret seende ut? Slik:

time obama

 

Publisert 8. august 2009.

 

Da har rulleteksten nettopp gått opp etter filmversjonen av Ian McEwans roman «Enduring Love» på NRK. «Enduring Love» har en av de mest svimlende åpningsscener i noen roman: Joe og Clarissa sitter på et teppe på en grønn eng med en piknikkurv og er like ved å åpne hvitvinsflasken. De avbrytes av et rop – en ballong med en vettskremt gutt ombord i kurven feier ukontrollert over gresset mens bestefaren fortvilt prøver å stanse den. Fem menn, deriblant Joe, styrter til. De hekter seg fast i kurven, men vinden løfter ballongen likevel. Joe og tre av mennene slipper taket. Den femte slipper ikke. Han henger på til ballongen er høyt oppe i luften, og de andre kan bare stå og se på at han glipper taket, faller ned og dør.

enduring love 3

Da jeg leste boken første gang, innså jeg på slutten av første kapittel at jeg måtte ha holdt pusten usunt lenge. Det var noe av det mest intense jeg hadde lest. Den scenen er nesten like oppslukende i filmen, og det er ingen liten bragd. Samtidig lider både filmen og boken av at premisset for sammenbruddet som følger – at Joe forfølges av den hoppende gale Jed, som var en av mennene rundt ballongen, og som både er en religiøs svermer og besatt erotoman som hevder han og Joe er ment for hverandre – føles søkt. Det er vanskelig å forstå at Clarissa er såpass lite lydhør overfor Joes økende desperasjon, en desperasjon som blander seg med skyldfølelsen over å være en av de overlevende, en av dem som slapp taket.

Som så ofte i McEwan-land ser vi to som har hatt det bra sammen, ubønnhørlig gli fra hverandre fordi de ikke klarer å snakke sammen, fordi det skjer noe som viser sider og synspunkter som den andre ikke klarer å takle. For halvannet års tid siden, samme dag som den nye Operaen i Bjørvika åpnet, var jeg hjemme hos Aslak Nore og intervjuet ham og bøkene hans til Dagbladet Magasinet-spalten Bokettersynet. Aslak snakket om hvordan «Enduring Love» er en av ganske få bøker som gjør hovedpersonenes fagbakgrunn til en stor del av den de er. Etter å ha lest boken syne jeg det er et godt poeng. Det er ikke tilfeldig at Joe er realist, journalist i et vitenskapsblad, mens Clarissa forsker på Keats. Det virker ikke far fetched at Clarissa er den som er åpen for det svermeriske og sinnslidende, slik romantikerne var, mens Joe reagerer så sterkt at det underbygger enkelte leseres teori om at forfølgelsen i stor grad foregår i hodet til en allerede sliten mann som prøver å komme til bunns i spørsmålet om sin egen skyld.

enduring love

Daniel Craig spiller Joe i filmen «Enduring Love», og det gjør han lytefritt. Han er troverdig som akademiker, samtidig som den samme innestengte heftigheten, den samme trykkokende minen, som gjør ham til en effektiv James Bond. Samantha Morton er alltid god. At rollefiguren hennes heter Claire i stedet for Clarissa, får være. De følte vel at Clarissa ble litt for gammelmodig og Mrs Dalloway-ish. At hun er billedkunstner og ikke litteraturviter, og at Joe underviser på universitetet i noe som minner om et humanistisk fag, er på en måte et snedig grep. Det lar Joe sette opp sin egen tendens til å begi seg inn på utforskning av det abstrakte, som i dette tilfellet bringer ham ut i uføret, med Claires praktiske tilnærming. Joe vet han kompliserer, ikke gjør noe enklere. Han snakker om at han aldri har gjort noe med hendene, og at han aldri har hjulpet noen rent praktisk. Men det tar også vekk noe som var fint og sofistikert i boken og gir anledning til å la Joe ha en av disse heftige forelesningene der professoren lar sitt eget voldsomme følelsesliv påvirke undervisningen og utbasunerer livslærdom mens studentene mumler og veksler blikk. Akkurat dét er litt teit. At Joe og Claire i filmen er kjærester og ikke gift, yngre og trolig penere enn de er ment å være i romanen og at de vurderer å få sitt første barn i stedet for å slite med barnløshet, er endringer av det mer nøytrale slaget – de skjemmer egentlig ikke, men tilfører heller ingenting, annet enn at de muligens gjør dramaturgien enklere.

For dramaturgien her er flott. Filmen «Enduring Love» er en reflektert thriller, der intelligente mennesker går rundt i dempede, talende interiører og der grep som å la oss kikke på hovedpersonenes vanskelige samvær gjennom halvåpne dører og smale korridorer både har en spenningsskapende effekt og gir en følelse av å berøre noe dypt og sårt og privat. Og ja, jeg hev litt etter pusten denne gang òg, etter den siste scenen, som bare viste en stor blå himmel, uten ballong denne gang.

 

Publisert 7. august 2009.

 

Kategorier

Jeg er på Twitter!