You are currently browsing the category archive for the ‘Mediebildet’ category.

Ennå prøver jeg å mobilisere nok mot til å høre på den nye utgaven av «Hallo i uken». I mellomtiden er det blitt en hyggelig tradisjon å besøke «This Preposterous Week»-spalten til TIME-Magazines Paul Slansky, som har form som en liten encyclopedi over de siste syv dagene, komplett med linker til alt man måtte få med seg.

Et utdrag:

Jackson, Michael

Jenkins, Representative Lynn

Jenkins, Ryan

  • description of by father of as «a wonderful young man, a thoughtful man» who would never have killed a woman and mutilated her body and fled and committed suicide if not for the corrupting influence of Hollywood on

 

Mer om John McCain, Brad Pitt, Adam Sandler og sprut gale Michele Bachman etter hoppet.

 

Publisert 30. august 2009.

 

Advertisements
Nobelprisvinner i økonomi Paul Krugman siterer på bloggen sin i dag et utdrag fra Investor’s Business Daily om Obamas helsereform og de onde sosialistene i Europa:

«People such as scientist Stephen Hawking wouldn’t have a chance in the U.K., where the National Health Service would say the life of this brilliant man, because of his physical handicaps, is essentially worthless».
Som Krugman påpeker er det altså snakk om den britiske professoren Stephen Hawking, som er født i Storbritannia og har bodd der hele livet.

 

Publisert 12. august 2009.

 

Midt i lykketåken over de hjemvendte journalistene Laura Ling og Euna Lee stiller  TIMEs Massimo Calabresi et vesentlig spørsmål: Hva faen gjorde de rundt de nordkoreanske grensen i første omgang? Calabresi har lang erfaring som reporter i krigsområder, og ser spørsmålet i sammenheng med debatten rundt de nye, privat organiserte mediene som har vokst opp ved siden av de tradisjonelle medieinstitusjonene:

«For those weighing the pros and cons of democratization in journalism, the four-month North Korean detention of Laura Ling and Euna Lee is instructive.

Ling’s sister told CNN Thursday night that the journalists, who work for Al Gore’s user-driven Current TV, briefly crossed into North Korea before they were detained by border guards. Eventually the full horror visited on North Korea by its leadership will be revealed and perhaps the two women were trying to advance that goal. Pyongyang deserves no credit for its behavior. But the journalists crossed an internationally recognized border without permission, and there are very few stories that justify breaking the law. Much effort and some diplomatic capital was expended to get the two women released.

A news organization fielding a seasoned TV crew overseen by experienced editors would not have crossed the line in North Korea.»

Publisert 9. august 2009.

Den morsomste ordkrigen å følge denne uken var krigen, om det nå er det rette ordet å bruke, mellom TIME Magazine og Judd Apatow, du vet, han med «The 40 Year Old Virgin», «Knocked Up» og «Superbad». Da Apatow var hos Jon Stewart denne uken, fortalte han at han var blitt lovet å havne på coveret av TIME Magazine med mindre noe stort og viktig skjedde i verden. Dette var utkastet Apatow fikk se:

time cover apatow

Og hvordan ble det ferdige coveret seende ut? Slik:

time obama

 

Publisert 8. august 2009.

 

Hva er egentlig en «frøkensport»? Så langt tror jeg bare jeg har sett ordet brukt i forbindelse med alt det ikke er. Stillingen som Tv2-sjef er ingen frøkensport, ifølge Kåre Valebrokk, og en rolle som debattant i det offentlige rom er i urovekkende grad det samme, ifølge Heidi Helene Sveens kronikk i Bergens Tidende. I bloggen, og i den påfølgende debatten på Twitter, mener Sveen det er et problem at kvinner som ytrer seg med samme slagkraft som menn i de offentlige debattene blir omtalt som mannhaftige, og møtes med sexistisk hets på nettet.

Når Sveen ser dette som et tegn på at menn føler seg truet, og griper til sjikane for å slå tilbake, er jeg ikke sikker på om jeg er enig. Jeg har selv, som anmelder og kommentator i Dagbladet, fått tilbakemeldinger i kommentarfeltene på nettet av typen «gretne, bitre kjerring» og «jenter kan ikke anmelde guttefilmer». Imidertid føler jeg ikke at jeg får usaklig kritikk i større grad enn mannlige kollegaer, men på en annen måte.

Jeg tror dette har like mye å gjøre med at det er en del mennesker der ute som føler seg provosert av det faktum at noen av oss får betalt for å felle estetiske dommer og kulturelle synspunkter i avisen, og dersom de har en annen mening enn oss, er alt ved oss galt. Da brukes det mot deg om du er kvinne, men også om du er ung, fra Oslo, eller, som i kollega Vegard Larsens tilfelle da han ga uttrykk for sin manglende begeistring for «Lange flate ballær 2», fra Sarpsborg. Den typen kritikk må man nesten heve seg over og velge å se på som en del av den i stor grad skapte konflikten mellom «folket» og «kultureliten». Jeg tror det beste vi bladfyker kan gjøre er å holde oss rolige og vennlige og forklare når vi får sjansen at vi er ute etter å opplyse, sortere og bygge ned kulturelle gjerder snarere enn å gjøre dem høyere. Og at vi ofte tillegges motiver som vi ikke har.

Da jeg twitterdiskuterte dette med Sveen i går sa hun at min erfaring er et eksempel på at kvinners meninger latterliggjøres og utdefineres på den måten. Det er jo på en måte sant, og det er et poeng at jeg aldri har sett det brukt mot mine mannlige kollegaer i kommentarfeltet at de er menn. Det er tydeligvis et større handicap å komme fra Sarpsborg.

Samtidig klarer jeg altså ikke å bli så forurettet som jeg kanskje burde, fordi jeg er så innstilt på at en del ufine angrep er en side ved det å være synlig. Kunsten er vel å finne en balanse mellom det å innse at hets på nettet er en uunngåelig konsekvens av å være synlig i det offentlige, og at vi som er i en såpass privilegert posisjon ikke kan være så sarte at vi tar oss nær av den mest flåsete og usaklige kritikken. Når noen argumenterer mot deg ikke med et nytt resonnement, men med at «det skriver du fordi du er kvinne og ikke liker actionfilmer», faller det på sin egen urimelighet. Jeg er litt usikker, men tror kanskje den rette reaksjonen er ikke å klage over enkelttilfeller, men å ta opp dette i bredere sammenhenger, slik Sveen gjør, som del av en tendens som også innbefatter det evige problemet med å få nok kvinner til å stille opp som debattanter i tv-studio og som kronikkforfattere eller intervjuede ekspertkilder i avisene.

Hva «frøkensport» angår, ser jeg for meg at ordet «frøken», på samme måte som ordet «kjerring», kan forstås som fullstendig kjønnsnøytralt.

Jeg tipper likevel at ordet først ble brukt om en type adspredelse som hører hjemme i hager, som krever teknikk snarere enn styrke, og som kan gjennomføres i lange, hvite bomullsskjørt. Forstått slik, må den ultimate frøkensporten være krokett. Og ironisk nok er de største krokettilhengerne jeg vet om alle menn.

 

Publisert 19. juli 2009.

 

Kollegakompis Øyvind Holen skriver lesverdig og linkverdig om bladfykers bylinebilder på bloggen sin. Les gjerne også de forutgående innleggene om samme tema. Her er forøvrig en NRK-sak fra 2005 om kombinasjonen bylinebilder og pene unge menn, evt. unge menn som benytter bylinebildene til å se pene ut. Men her må jeg legge til at en av de omtalte, Christian Kjelstrup, er en god venn, og at han sier ganske så bestemt at han bare var trett på bildet og ikke prøvde på noe som helst.

Det er noe særeget over det litt ubekvemme, bittelille, forsøksvis intellektuelle smilet på disse bildene, som gjør at du ikke ser for sur ut til å skrive om Leif Juster og ikke for blid ut til å skrive om folkemord. Det er i alle fall sånne bilder som garantert til å få moren din til å si: «Jeg synes du er finere når du smiler, jeg, jenta mi». Det er både lett og nødvendig å le litt av mediehusenes og journalistenes hang til å pimpe egne enkeltskribenter på redaksjonell plass.

Samtidig synes jeg ikke det er så vanskelig å forstå at det er blitt slik. Nyheter blir felles veldig, veldig fort om dagen. En medarbeiders betraktninger og analyser er noe av det siste en avis har som ikke konkurrenten uten videre kan ta. Det blir en del støy og en del ullen synsing av det, men det produserer også iblant nettopp det det som trengs når siste nytt stadig formidles gjennom én rullende setning på bunnen av en eller annen skjerm: Et utdypende blikk, et utenfrablikk, som kan trekke en tråd mellom de bittesmå punktene som er overalt.

Problemet er at det er lett å miste gangsynet, og fra innsiden er det ikke alltid man har fingerspissfølelse med når det bikker over i det latterlige. Jeg skulle gjerne smuglyttet til diskusjonen på desken forut for Jon Niklas Rønnings metasvimle dobbeltbilde, eller KK-redaktørens fotoshoot. At den enkeltes ego dessuten kan anta unødig og uberettiget store proposjoner etter å ha blitt fremstilt som trykksverteorakel i noen år, må regnes som en lei bivirkning.

Forøvrig kan jeg røpe at prosessen bak bylinebildene ofte virker påfallende lite gjennomtenkt, tatt i betraktning at de blir stadig mer dominerende. Jeg har tatt tre bylinebilder for Dagbladet. Med to av dem var det sånn herregud du har jo en artikkel som skal på i morgen, ok, studio om et kvarter og hvorvidt du har vasket håret er ikke særlig interessant akkurat nå. Den mest skjellsettende opplevelsen var likevel da jeg sa ja til å skrive en artikkel på sparket for livsstilssidene i avisen da jeg var student med dårlig råd. Artikkelen skulle handle om hvorvidt barnevogner passet inn i de mest populære familiebilene der ute. Det var ikke før jeg satt i bilen til fotografen, iført høye sorte støvletter og et rimelig kort skjørt (og heldigvis en tekkelig genser) at reportasjelederen opplyste meg på telefon om at jeg skulle være med på bildene. Resultatet var bilder av en forfjamset journalist som prøver å bakse en barnevogn inn i en bil, og som på det helsides akkompagnerende bildet står og ser tankefullt på det ferdige verket. Bildeteksten omtalte meg frydefullt som «Dagbladets bilmedarbeider», føyd til av en gapskrattende desk. Jeg ble oppringt jevnlig i fjorten dager etterpå av lastebilsjåfører som ville vite hvorfor vi skrev så lite om tungtrafikk.

 

Publisert 16. juli 2009.

 

Det er jo ikke akkurat sånn at du har noe bedre å gjøre, så løp nå ut og kjøp Dagbladet i dag og les kollega Terje Mosnes’ kommentar om Michael Jackson, og om populærkulturens posisjon i sin alminnelighet. Han undrer:

«Der tok en hel verden farvel med Michael Jackson under et medieoppbud som tidligere har vært forbeholdt Englands konger og dronninger pluss Diana, samt paver og en og annen president. På den lille flekken av kloden som heter Norge, la to tv-kanaler om programmet og sednte direkte med reportere i LA og eksperter i studio. Deres samfunnsoppdrag bestod blant annet i å la oss møte presumptivt oppegående landsmenn på pilgrimsferd til California fordi deres indre stemme simpelthen påla dem «å være i nærheten av Michael» i den bunnløse sorgen over tapet av …?»

Terje toucher også innom sin egen entré i medieverden:

«Høsten 1966: Det analoge Norge hadde én tv-kanal, videomaskiner var knapt oppfunnet, bærbar stereo og mobiltelefoner var science fiction og popmusikk var en støyende samfunnsfare forbeholdt langhåret problemungdom med avbrutt framhaldsskole go sjabre framtidsutsikter. Jeg kjøpte en Carnaby Street-genser hos Frank Varner og meldte meg som popjournalist i den nye 14-daglige blekka POP-revyen (pris kr. 0,35), samtidig som jeg begynte med «forberedende» på Universitetet i Oslo.

Kombinasjonen universitetsstudier/popmusikk utløste flakkende blikk og måpende vantro. De to var i alle henseender for inkompatible størrelser å anse, som samfunnets fiende og samfunnets støtte.»

 

Publisert 9. juli 2009.

 

Kollega John Olav Egeland, han med den høylydte latteren og den gylne pennen, kan vanligvis ikke gjøre noe galt i mine øyne. Likevel er jeg mildt uenig i det han skriver i Dagbladet i dag, under den dystopiske overskriften «Reisen til en ny natt», der han advarer mot «det nye høyre», som vil «bruke menneskenes ulikhet til å undergrave likeverdet». Som en del av de ideologiske okkupasjonsstyrken nevner han forskeren Asle Toje, forlagsredaktør Halvor Fosli og Harald Eia. Sistnevnte skal til høsten starte en tv-serie som går inn i biologiens og evolusjonens rolle i å forme oss mennesker, en rolle Eia tror er undervurdert.

Nå hører det med til historien at hver gang jeg hører ordet ideologi, kjenner jeg i alle fall et lite rykk i hånden i retning pistolen. Selvsagt skal vi være bevisst på hva som er overbygningen for våre meninger, og i hvilken generell retning vi mener verden så smått bør sige. Men man skal være forsiktig med å blande verden slik man ønsker den skal være og verden slik den er, idealisme og pragmatikk, i alle fall hos andre. I innvandringsdebatten er det mye grums og fordekthet som bør settes søkelys på, og som virker motivert av en ideologi, bevisst eller ubevisst, som kanskje ikke tåler flombelysning. Men at Eias tanker om at mennesker muligens er mer styrt av naturen enn vi liker å tro, settes i samme bås som kulturell og rasemessig intoleranse og har snev i seg av det perverterte tankegodset som brakte verden ut i 2. verdenskrig, virker feil. Snarere virker denne typen prosjekter som en konsekvens om at den som setter det i gang har stoppet opp, sett på verden rundt seg, og spurt seg om virkeligheten virkelig stemmer overens med det som er blitt forfektet. Det er tanker det må være lov å utforske.

Selvsagt er mennesker like mye verd. Selvsagt er det et ideal at vi alle skal få en grunnleggende dannelse, i hjemmet og i skolen, som gjør oss i stand til å delta i et demokrati. Men vi er jo ikke like, og hvis vi insisterer på å tro det, hvis vi ikke tillater biologiske forklaringer på hvorfor vi er som vi er og handler som vi gjør, tror jeg vi kan gjøre mange mennesker mer ulykkelige.

Jeg har en venninne som er psykolog. Ifølge henne er det meste av psykologiforskningen samtstemt i at det er betydelige forskjeller på kvinner og menn. Naturligvis finnes unntak, bøttevis av dem. Men menn er i det store og det hele langt bedre til logiske oppgaver og matematisk tenkning. Kvinner har langt høyere emosjonell intelligens og er flinkere til å forstå hvordan personen som sitter overfor dem egentlig har det. Ifølge min venninne bør samfunnet, og næringslivet, lære seg å verdsette den kvinnelige intelligensen høyere, snarere enn at vi later som den ikke finnes. Tross alt er det ikke vanskelig å argumentere for at det kan være en vel så stor fordel i livet å vite om personen foran deg er tilfreds eller ulykkelig, som å kunne løse den vanskeligste av iq-oppgavene i Dagbladets lørdagsmagasin. Nevnte venninne fortalte også at hun har en rekke kvinnelige klienter som er dypt fortvilte fordi de er så mye mer følsomme og ustabile en kjæresten eller ektefelle. De klandrer seg selv. Hvis det nå er slik det er – ville det ikke være fint å kunne løfte den stenen av skuldrene deres, og si til dem at dersom målet ditt virkelig er å være mindre følelsesbasert, så vil du sikkert klare det, men du vil trolig måtte kjempe mer for det enn mannen din må. Fordi det følsomme er noe du er disponert for

Samme frustrasjon har jeg kjent på mange ganger når det gjelder skolepolitikk. Høyres mer kommersielle tenkning, politikken som gikk ut på å belønne studiesteder for antall produserte studiepoeng og så videre, har alltid slått meg som svært vulgær. Unge Høyres tanker om å dele skolelever inn i klasser har jeg derimot sans for. Jeg glemmer aldri hvor lang tid jeg brukte på å forklare medelever på barneskolen forskjellen på nominativ og akkusativ – det var ikke en tankegang de forstod. Hvor usikre må ikke de ha blitt av å sitte i samme rom som meg, og de andre som forstod grammatikk like lett som meg, og høre oss svare og forklare samtidig som det som ble sagt gikk rett over hodet på dem? Ville det ikke vært bedre om de kunne få undervisning på sitt nivå, i et rom der de ikke trengte å føle seg så dumme – og at de av oss som var nysgjerrige og ambisiøse og utålmodige fikk armslag og oppmerksomhet til å bryne oss litt intellektuelt? Men med en jeg murrer om at vi holder flinke folk tilbake i Norge, får jeg høre at «jammen de flinke klarer seg uansett», at dette vil være å skape forskjeller og dyrke eliter. Men vi har ikke noe problem med elitedyrking når det gjelder olympiske gullmedaljevinnere og musikere i verdensklasse, vi har ikke noe problem med å forstå at de trenger stimuli, inspirasjon, og trening, trening, trening. Men når det gjelder intellekt, er det som om vi ikke ønsker å se forskjellene, fordi vi vil så inderlig gjerne at alle skal være så like som mulig – og hvem vet, kanskje går vi glipp av en nobelprisvinner i økonomi, eller en forsker som kunne funnet viktige vaksiner og medisiner, fordi vi ikke våget å se forskjellene, gi oppmerksomhet til de flinke, og sørge for at de opparbeidet seg disiplin, ambisjoner, og stolthet over å være den de er.

Og når jeg skriver dette, er det ikke som et del av et høyreprosjekt. Jeg har aldri stemt til høyre for venstre, for å si det på pussigst mulig måte. Det er ikke ment ideologisk. Og jeg ville hylt høyt og lenge om noen plasserte meg i samme bås som de mest innvandringsfiendtlige stemmene der ute, eller anklaget meg for å utnytte forskjellene mellom mennesker for å gi en gruppe, min gruppe, makt og innflytelse. Det har rett og slett med å gjøre at jeg ser rundt meg, og jeg synes ikke alltid verden er en slik bugnende blomsterdal av likhet som mange skulle ønske. Og jeg tror resultatet, hvis vi i for stor grad fornekter dette, kan bli stagnasjon samfunnsmessig og smerte for den enkelte som ikke klarer å bli akkurat det han eller hun ønsker. Jeg er helt sikre på at det er mange der ute som kan anføre gode argumenter mot meg. Men jeg håper i så fall sterkt de er basert på pragmatisme, på observasjoner, på håndfaste utprøvninger av teorier, i stedet for ideologi, eller den høyspente versjonen av ideologi som kalles ønsketenkning.

UPDATE: Alle som er i tvil om at mennesker kan være ordentlig primale, oppfordres til å skru på MTV og følge med på den første hip hop-videoen som dukker opp.

Publisert 4. juli 2009.
4 kommentarer:

Ellen Skjold Kvåle

06.jul.2009 kl.08:54

Dette var et svært godt innlegg, Nete. Praktfullt.

J

09.jul.2009 kl.13:58

Dagbladet må sette av en kommentarplass til deg snart, dette var strålende skrevet – og på sin plass.

Inger Merete

09.jul.2009 kl.15:34

Så søte dere er. Tusen takk.

Linn

16.aug.2009 kl.19:07

Oi, dette var fengende. Godteri for intellektet. Fortsett:)

 

Noen dager er det veldig fint å jobbe i kulturavisen Dagbladet. I dag har mine kollegaer produsert lesverdige kommentarer over en lav sko. Jeg synes alle bør løpe og kjøpe og lese …

 

  • Sven Ove Bakke om Giske og kulturrådet: «Å offentliggjøre det nye kulturrådet på «la-oss-gjemme-bort-de-dårlige-nyhetene»-tidspunktet fredag kl. 13.00 oser ikke av angrepsvilje og debattiver. Men det var jo så mye å tenke på med Michael Jackson og alt det der. Og varmt var det også.»
  • Simen Ekern om Berlusconi: «Hvor lenge holder Silvio Berlusconi ut? Spørsmålet er helt og holdent av politisk art, det må presiseres. Seksuelt vet man at han er «utrettelig, som en okse». Det kom fram på søndag i et intervju med eskortejenta Patrizia D’Addario, som skal ha fått penger for å komme på den italienske statsministerens fester – og litt mer penger for å overnatte.»
  • Marte Michelet og Astrid Sverresdotter Dypvik om den nye kulturkampen: «Hvis det kulturradikale hegemoniet rakner – hvorfor skjer det? På hvilke områder? Hva erstatter det? Og hvilke krefter er i sving? Kommer dette nedenfra, fra et «folk flest» som har fått nok, eller er det en ny, drillet høyrefløy somdriver utviklingen ovenfra?»
  • Fredrik Wandrup i en uttalelse om krimlitteratur i forbindelse med Dagbladets kåring av Norges beste krimromaner: «På et vis har en kriminalroman et fast mønster. Utfordringen for den enkelte forfatter er å bryte med mønsteret … Ofte er det fruktbart å gå ut fra et fast mønster. Det er som å ha en rytmeseksjon i bunnen, så kan blåserne improvisere oppå.»

 

Hvis de som leser denne bloggen kjøper en avis hver, kan det hende jeg har jobb til neste år også. Så komigjena!

 

Publisert 1. juli 2009.

 

Ha ha

 

Publisert 24. juni 2009.

 

Kategorier

Jeg er på Twitter!

Feil: Twitter svarte ikke. Vennligst vent noen minutter og last denne siden på nytt.