You are currently browsing the category archive for the ‘Mote’ category.

Hurra! Project Runway er omsider i gang igjen, etter et håpløst avbrekk der Bravo og Lifetime har kjeklet om hvilken av dem som faktisk har rett til å sende alles yndlingsklesbonanza. For meg virker det som om serien har hatt godt av en diskret ansiktsløftning og en flytur til solfylte Los Angeles.

Project Runway kan likes (elskes, endog) av oppegående mennesker fordi det handler om folk som gjør noe de faktisk kan. Og så skal det jo selvsagt være godt tv og bla bla bla, men de foregående sesongene har alltid hatt øyeblikk der de har falt for fristelsen til å flørte med det freaky. Som regel har det vært en eller to designere som har vært komplett kokko og som har sendt de mest ubeskrivelige kreasjoner ned catwalken, for så å møte dommernes forutsigbare latterliggjøring. Motefolk er loony nesten per def, så man skulle tro produsentene ville føle seg trygge på at det uansett blir god underholdning av å samle femten flamboyante egoer og låse dem inne i et rom med saks og nåler. Denne sesongen virker det som om man har innsett at programmets popularitet har sammenheng med at det også er skikkelig og seriøst og har pene klær å vise frem. De mest eksentriske eksemplarene denne gang – Ari som stod på hendene i stedet for å lage skisser og Marvin som sa at «det finnes ikke en terminologi som kan beskrivel klærne jeg lager» (jo, Marvin, det gjør det) – gikk ut i de to første episodene.

La oss samtidig minne om fjorårsvinner Leanne Marshall og kjolen som kunne få noen hver til å fri til kjæresten, bare for å få anlendning til å gifte seg i den:

pr3

pr2

 

Publisert 28. august 2009.

 

Det er sikkert mange nette, mørke franske skuespillerinner som kombinerer et ubestridt talent med en leken, quirky appell blant gutta og en egen evne til å se chic ut i klær fra begynnelsen av 1900-tallet. Etter mediedekningen å dømme er det imidlertid bare to: Audrey Tautou og Marion Cotillard.

Tautou spiller i nostalgifantasien «Den fabelaktige Amélie fra Montmartre», Cotillard slår gjennom med «La vie en rose». Tautou hyres inn til «Da Vinci-koden», Cotillard blir kjæresten til Johnny Depp i «Public Enemies». 2-2. Så begynte de store motehusmonstrene å røre sakte på seg.

Noen har tydeligvis ergret seg over all gratispr’en Chanel får om dagen, gjennom de to filmene om Coco Chanel og side på side i motebladene om akkurat hvor uforlignelig damen var. Nå jobber pr-avdelingen på rivaliserende Christian Dior hardt for å kontre. Chanel har Audrey Tautou som spiller Coco i «Coco før Chanel», Dior kontrer, forutsigbart nok, med å hyre Marion Cotillard.

marion cotillard dior

Cotillard spiller en hovedrolle of sorts i en onlinereklamefilm for Dior-vesken «Lady Dior», og første kapittel i føljetongen, «The Lady Noire Affair» inneholder i alle fall flust med vintagetelefoner som ringer så dramatisk som bare vintagetelefoner kan, skumle mafiosoer, og halsbrekkende flukt fra et-eller-annet i høyhælte sko. Hvis du synes dette er mildt forvirrende, er du ikke alene, og tanken er at du skal komme nærmere å løse mysteriet ved å følge @Lady_Dior på Twitter (bombe). Så langt har imidlertid @Lady_Dior bare stilt de samme spørsmålene som filmklippet.

Hitchcock er en tydelig inspirasjonskilde her. Når Marion tar seg opp i Eiffeltårnet minner det både om «Vertigo» og «North by Norhwest». Så bestemte er Dior-folket på å etterligne mesteren at de til og med lar metallstrukturen utenfor Eiffeltårn-heisdørene tydelig være et annet filmklipp som bare er limt på bak et studioopptak av «heisen». Et problem er bare at replikkene og scenariene virker så konstruerte og påtatte at det blir som en mild kløe for seeren. Man får ikke lyst til å fremstå som så lettlurt at man lar seg rive med. Det slår meg at det sjelden er en god idé for motebransjen å bevege seg utover det de er gode på, nemlig klær.

Motebransjens fremstilling av seg selv og sine produkter er alltid et søtt bedrag: Vi ser unge kvinner med ferskenhud og eksklusive drakter sette et vitende og verdensvant blikk i kamera og får følelsen av at dette er oppnåelig, selv om vi innerst inne vet at det bare dreier seg om en snedig kombo av selvsikkerheten og stilen til en voksen kvinne og det uplettede ansiktet til en østeuropeisk jente uten utdannelse som drar på seg jeansen og forsvinner ut på byen etter fotoshooten. Så lenge det er et frossent øyeblikk, som et kampanjefotografi, kan vi være med på leken. Men i en lang historie som den påkostede og litt keitete «Lady Noire Affair» faller illusjonen. De som har skapt dette universet, fremstår som naive romantikere, eller som noen som tror at vi er det. Det kan hende dette ville blitt spennende hvis manus hadde vært overlatt til mer erfarne og spennende skribenter enn det som tilsynelatende er tilfelle her, noen som kunne skrevet replikker med litt zing og gitt historien litt personlighet, men det er ikke sikkert. Vi husker vel alle den uutholdelig sentimentale bløtkaken av en reklamefilm som ble resultatet da Baz Luhrman fikk bryne seg på en Chanel No 5-reklame sammen med musen Nicole Kidman.

Snart kommer oppfølgerfilmen til Lady Noire, «The Lady Rouge Affair». Jeg ser ikke bort fra at Dior kan hevde seg, hvis oppnøstingen viser seg å være mer sofistikert enn hva etableringen skal tyde på. Men jeg har mine tvil.

Forresten: Lady Dior-vesken, som blir dyttet opp i kamera gjentatte ganger under «The Lady Noire Affair», ville vært en nydelig veske om det ikke hadde vært for de store, dinglende bokstavene D-I-O-R i sølv. Dior kan prøve så iherdig de bare vil å gjenskape en sofistikert forgangen tid, dette minner om et mindre tiltalende 2000-tallsfenomen, nemlig bling.

marion cotillard dior 3

marion cotillard dior 2

 

Publisert 14. august 2009.

 

Coco Chanel var tidlig ute med å skjønne det. At fremtidens eleganse ikke handlet om å henge på seg pynt og detaljer og bevis på hvor mye penger man hadde, men om å velge, og å velge bort det meste. Om at den som prøver for hardt, bare legger sine usikkerheter for dagen – enten det er skuespillerinnen som er blitt løs i fisken, men som insisterer på å klemme seg inn i et pinetrangt korsett, eller adelsmannens elskerinne som strutter av diamanter fordi hun vil distansiere seg fra sin mer ydmyke opprinnelse.

Coco var selv født i fattigdom og jobbet seg oppover med en umettelig energi, en sterk visjon og en umiskjennelig teft for hvilke menn det var lurt å knytte til seg. Og selv om hun etter hvert ferdes i kretser der hun ble sett på med mistenksomhet, fordi hun kom utenfra og nedenfra, prøvde hun aldri å passe inn, aldri å etterligne noen, men holdt fast ved sin egen stil: Enkle, løse klær, ofte i sort, ofte inspirert av herremote. Få detaljer, men de riktige. Komfortable plagg som lot kvinner puste og bevege seg. Hun var kort og godt chic. Og det tok ikke lang tid før det var baronessene som prøvde å bli som henne.

coco 1

I dag har «Coco Chanel & Igor Stravinsky» premiere i Norge. Jeg triller terningen til en femmer i Dagbladet i dag, og forklarer hvorfor her. Filmen har sine mangler, men jeg lar meg overbevise av hvordan filmen bruker Cocos smak, også i interiør, til å forme sine vakre bilder, hvordan det sorte og hvite i elskeren Stravinskys piano settes mot Cocos sorte og hvite gulv og vegger, og hvordan man som seer forstår at de to fascineres av hverandre selv om veldig lite blir uttalt. I temperament er de ytterst forskjellige, men som jeg skriver i dag, lar filmen oss forstå at både Chanel og Stravinsky er uavhengige og skapende mennesker, som hører hjemme i den moderne tid.

chanel  stravinsky

(Anna Mouglalis og Mads Mikkelsen i «Coco Chanel & Igor Stravinsky»)

En av de fascinerende sidene ved Coco er at hun var så pragmatisk. Hun stod i med velstående menn og lot dem hjelpe henne med å åpne nye butikker og utvide forretningen, men bandt seg aldri fast til noen av dem. Estetikken hennes gikk alltid hånd i hånd med at klær skulle være praktiske og at vesker skulle la kvinner ha hendene fri. Den pragmatismen var kanskje også årsaken til at hun ikke hadde noen moralske anfektelser med å gå inn i et forhold til den tyske offiseren Hans Günther von Dincklage, som lot henne fortsette å jobbe og fortsette å bo på sitt elskede Hotel Ritz under nazistenes okkupasjon av Paris. Det førte til år med landflyktighet i Sveits, før hun gjorde et comeback med 1954-kolleksjonen sin. Det hører med til historien at Chanel fremdeles er en gåte for dem som har skrevet om henne, og mange ser en sårbar, foreldreløs jente, som var redd for å bli bundet til noen og redd for å bli avvist, der jeg ser en usentimental forretningsbegavelse. At hun forelsket seg så voldsomt i forretningsmannen Arthur «Boy» Capel er imidlertid et tegn på at også Chanel lot seg overmanne av følelser i blant. Hun skal ha falt om da hun besøkte stedet der han kjørte seg i hjel i 1919.

Det var uansett fra Chanel og utover at det gradvis begynte å bli slik at det var minimalisme som ga status. Ettersom forbrukersamfunnet bredte om seg og alle kunne eie mye, var kunsten å velge vekk. Fremdeles er hvor mye ræl du har i stua en god sosial indikator. Imidlertid er det verd å merke seg at stilen hennes også er krevende. Selv om frodige kvinner så ut som muffins i for trange edwardianske korsetter, var ikke dermed løsningen for dem å gå til den løsere flapper-stilen som Chanels linje bebudet. Som vi ser i tunikauniformerte Oslo i dag, er det ikke alltid heldig når stoff faller løst ned fra en omfangsrik byste uten å markere midjen. På samme måte er det lett å elske 20-tallsstilen når vi ser den på film, men på fotografier fra det virkelige 20-tallet ser vi at det var ganske mange som gjorde seg større, og mer utflytende, ved å følge en mote som i utgangspunktet var uhyre chic. Det er ikke til å komme vekk fra at Christian Diors innsvingte new look fra 1947 var kledelig for flere enn Chanel-stilen.

Men med Dior-stilen når man likevel aldri de svimlende høyder av chic som Chanel legemliggjorde i sine glansdager og som Anna Mouglalis også innehar når den smale, sorte silhuetten hennes skjærer gjennom bildene i «Coco Chanel & Igor Stravinsky». Og så er det jo dette med at uavhengigheten og friheten, som Coco var så opptatt av, neppe går av moten med det første.

coco 2

 

Publisert 30. juli 2009.

 

De prøver kanskje å holde for ørene og late som ingenting, og ved å sende den ene overdådige kreasjonen etter den andre nedover catwalken fortelle verden at alt er som før, men de store motehusene vet det godt. Finanskrisen drar dem i skjørtene. Den siste utgaven av The Economist tar opp konkursen til Christian Lacroix, og nevner at haute couture, i større grad enn skinnvarer og andre accessoirer, er sårbare overfor økonomiske svingninger – særlig de som ikke holder seg med mengder av eksklusive egne forretninger, og er avhengig av lunene til innkjøperne på de store varehusene.

Men The Economist skriver også, og med rette, at Lacroix’ svanesang kanskje er hans vakreste og at kolleksjonen Lacroix sendte nedover catwalken i juni, trolig hans siste, brakte ut det beste i ham. Og det er sant at Lacroix’ siste kolleksjon er uhyre smakfull, veldig retro (de ser litt ut som de skal i begravelsen til en russisk partitopp en gang på åttitallet, gjør de ikke?), men likevel holdt smalt og flatterende og 2009. Til forskjell fra Lacroix’ storslagne og ofte glorete kreasjoner er de tilgjengelige og fullt mulig å faktisk ha på seg. Se bare på ELLEs bilder fra RTW-visningen:

lacroix 1 lacroix 3

lacroix 4 lacroix 5

lacroix 6 lacroix 7

Den lett begravelsesaktige stemningen er uansett bare passende for en mann hvis navn faktisk betyr «det kristne kors». The Economist påpeker at Lacroix-kolleksjonen er preget av måtehold og få farger og ulike stoffer – trolig på grunn av den desperate økonomien, men også til en viss kunstnerisk effekt. Spør du meg, burde flere begynne å lage klær som om de stod på konkursens rand. Lacroix-kolleksjonen er riktignok ready-to-wear, ikke haute couture – men alle vet hvordan haute couture på sitt mest ekstatiske og minst beherskede kan se ut. Resultatet krysser ofte yttergrensene for de flestes gode smak. Ved å plukke av noen fjær og sømmer og kanter kan klærne både bli mer økonomisk gunstige og penere samtidig. I artikkelen jeg skrev i Dagbladet denne uken om hvordan vi kommer til å huske 2000-moten, spør Costumes moteredaktør Randi Helene Svendsen om finanskrisen kommer til å komme til syne gjennom en eventuelt mer nøktern tone i motehusenes høstkolleksjoner. Det er lov å håpe.

Her er forøvrig den tidligere, økonomisk solvente Lacroix i fullt firsprang:

lacroix 8

I rest my case.

 

Publisert 12. juli 2009.

Én kommentar:

 

Anine

20.jul.2009 kl.00:43

Det er så bra hvordan du sier «- men alle vet hvordan haute couture på sitt mest ekstatiske og minst beherskede kan se ut.» Egentlig burde «alle» vært understreket, eller hva med store bokstaver? Pink is the new black! – Or was it yellow?

Motebladenes Do’s-and-don’t’s er en av de få arenaene der jeg virkelig lever ut sadisten i meg og ler hånlig og ubarmhjertig av mennesker som er evig og ubehjelpelig clueless. Men samme hvor slem jeg føler meg da, er det åpenbart at jeg har en lang vei å gå før jeg matcher fashionistaene i magasinet Vice, som ikke bare har et imponerende arsenal av chice og ubeskrivelig uchice gatevandrere, men som også akkompagnerer bildene av de mest ondsinnede, frydefullt fy-ord-befengte og, i ordenes rette betydning, grusomt morsomme beskrivelser av akkurat hva som er galt med personen på bildet. Dette kan være et greit sted å begynne, men de har også en oversikt for å gjøre det lettere for alle dem som vil føle seg hevet over menneskeheten i et kvarters tid.

Jeg ville ikke fått sove om natten om jeg hadde skrevet slike ting som disse folka. Men jeg er glade de gjør det likevel.

UPDATE: Mala Wang-Naveen var den som satte meg på linken ved å legge den ut på Facebook. Credit where credit’s due.

 

Publisert 7. juli 2009.

 

LONDON (Dette er ikke en blogg): Eller strengt tatt just hjemvendt fra London, med Daily Telegraph, en gave fra British Airways, i håndbagasjen. Der skriver Simon Mills om den bisarre opplevelsen det er å følge både Karl Lagerfeld og Sascha Baron Cohens alter ego, den østerrikske moteprogramlederen Brüno, på Twitter. Med unntak av z’ene er det nemlig vanskelig å si hva som kommer fra den ene og hva som kommer fra den andre. Her er Karl:

  • «On this day (1 Jan), each year,  I soak the previous year’s calendar in my mother’s favourite perfume and then set it ablaze. Here’s to a fresh start!»
  • «My dream? Transparent fur. The hair on plastic and not on leather. We’ve tried, but nobody has found it yet».
  • «I think I’m going to have a dinner party where no one speaks. I’ll give all my guests pens and pads instead of the usual dinner conversation».

Og Brüno:

  • «Just back from uncle’s funeral. Had fight with egomaniac priest. Apparently it’s rude to ask for ze church wifi password during a service»
  • «I want to eat egg – but zere’s no instruction how to open it! No zipper, nothing!»
  • «Fashion is ze lifesavingest of all sciences. NOT ONE suicide bomber has ever blown themselves up wearing Marc Jacobs. U do ze matematischer».

Mills ser frem til den kommende Brüno-filmen, men påpeker at motefolk er vanskelige å parodiere fordi de er levende parodier på seg selv. Han forteller om moteshowprodusenten som ble så nervøs før et show at assistentene måtte lage delfinlyder for å roe henne ned, om moteredaktøren som betaler en langdistansehealer for å tenke positive tanker om henne på gitte tidspunkt hver dag, og stylisten som tripper rundt Sienna Millers fotoshoot med monokkel og bisarr aksent og sier «you are so sexy, Sienna, even ze grass is standing erect».  Når det gjelder klesverdenen er jeg plutselig glad for å være en storøyd og lettlurt utenforstående en å være på innsiden. Selv om det innebærer tung shoppinghangover og prøvende sjekking av nettbanksaldo mellom fingrene etter to dager i London.

 

Publisert 15. juni 2009.

 

Når solen skinner igjen og det blir ordentlig sommer, har jeg lyst til å kaste meg på den maritime trenden i motebildet, Og da har jeg lyst til å se ut som om jeg spiller i denne filmen:

vlcsnap21251

vlcsnap23974

vlcsnap26740

Filmen er den franske «Plein Soleil» fra 1960, med den tidligere omtalte og ubeskrivelig vakre Alain Delon i hovedrollen. Historien er basert på Patricia Highsmiths roman «The Talented Mr Ripley», som senere ble filmet med Matt Damon og Jude Law. I liket med Delons Ripley merker jeg at jeg trekkes mot det svale overklasselivet med båter i blankt tre, en tilsynelatende bunnløs hvitvinsflaske på bordet og klær av god kvalitet. Et antrekk er fortrinnsvis hvitt med innslag av blått og rødt, og gullknapper eksisterer ikke. Filmen beskriver det lettsindige og morsomme livet til mennesker som er trygge i sin status og ikke trenger å markere noe – selv om utfordringene lurer under havflaten og uhyggen bare er noen dager unna.

Det er et liv der Hugh Hefner og The Donald ikke dytter rikdommen sin opp i ansiktet på noen, der man på få sekunders varsel kan trylle frem en chic, men lite prangende hvit kjole fra kofferten uten at den har en eneste skrukk, og der blått hav og italienske fiskerlandsbyer danner en malerisk kulisse for hva det nå er som skjer i livet ditt akkurat nå. Jeg vet ikke om denne tilværelsen noen sinne har eksistert, men jeg velger å tro det. Og jeg er forberedt på å fake det i 2009 også. Bare været blir bedre.

Publisert 22. mai 2009.

Mango på Karl Johan pleide å ha rulletrapp som gikk ned til underetasjen, og vanlig trapp som gikk opp igjen. Nå har de snudd rulletrappen, slik at man må ta den vanlige trappen ned og rulletrappen opp.

Hvorfor har de gjort det? På hvilken måte får det meg til å legge igjen mer penger hos Mango hvis jeg kommer meg sakte ned og fort opp igjen? Ville det ikke være mer innbringende for dem om de lot meg subbe rundt nede i kjelleren etter en lang arbeidsdag og drøye litt med å kravle opp trappen, og kanskje begynne å tenke at kanskje jeg skulle prøve den toppen likevel? Hvorfor tror de de får det de vil ut av meg ved å la meg komme meg ut av butikken raskest mulig? Hva vet de om meg som jeg ikke vet?
Publisert 29. april 2009.
Én kommentar:

Line

29.apr.2009 kl.19:32

H&M øverst i Bogstadveien holder på samme, gamle trikset med rulletrapp ned og vanlig trapp opp. Det funker fint bortsett fra når fjortiser insisterer på å løpe opp rulletrappa med deis, dunk, lyd og latterbrøl. Jeg burde kanskje slutte å handle på Young Trend og heller pelle meg ned til Mango.

Det er ikke alltid det er et kompliment å bli stoppet på gata og spurt om du vil bli modell, i alle fall ikke hvis mannen som stopper heter Simon Rogers. Rogers eier modellbyrået UglyNY og ja, han leter etter stygge mennesker til bruk i ymse reklame. Her er et intervju med Rogers om hvordan han jobber og hva slags styggedom han ser etter, hentet fra New York Times’ finfine Freakonomics-blogg. Jeg liker sitatet «Finding those ‘real’ people isn’t nearly as easy as you would imagine».

Publisert 17. februar 1009.

TIMEs Belinda Luscombe vet knapt hvor hun skal gjøre av all sin entusiastiske sarkasme i møte med de verste motefeilstegene i 2008.

 

Publisert 8. desember 2008.

 

Kategorier

Jeg er på Twitter!