You are currently browsing the category archive for the ‘Musikk’ category.

Det er jo ikke akkurat sånn at du har noe bedre å gjøre, så løp nå ut og kjøp Dagbladet i dag og les kollega Terje Mosnes’ kommentar om Michael Jackson, og om populærkulturens posisjon i sin alminnelighet. Han undrer:

«Der tok en hel verden farvel med Michael Jackson under et medieoppbud som tidligere har vært forbeholdt Englands konger og dronninger pluss Diana, samt paver og en og annen president. På den lille flekken av kloden som heter Norge, la to tv-kanaler om programmet og sednte direkte med reportere i LA og eksperter i studio. Deres samfunnsoppdrag bestod blant annet i å la oss møte presumptivt oppegående landsmenn på pilgrimsferd til California fordi deres indre stemme simpelthen påla dem «å være i nærheten av Michael» i den bunnløse sorgen over tapet av …?»

Terje toucher også innom sin egen entré i medieverden:

«Høsten 1966: Det analoge Norge hadde én tv-kanal, videomaskiner var knapt oppfunnet, bærbar stereo og mobiltelefoner var science fiction og popmusikk var en støyende samfunnsfare forbeholdt langhåret problemungdom med avbrutt framhaldsskole go sjabre framtidsutsikter. Jeg kjøpte en Carnaby Street-genser hos Frank Varner og meldte meg som popjournalist i den nye 14-daglige blekka POP-revyen (pris kr. 0,35), samtidig som jeg begynte med «forberedende» på Universitetet i Oslo.

Kombinasjonen universitetsstudier/popmusikk utløste flakkende blikk og måpende vantro. De to var i alle henseender for inkompatible størrelser å anse, som samfunnets fiende og samfunnets støtte.»

 

Publisert 9. juli 2009.

 

Reklamer

Mer MJ. The Daily Mail snakker i dag med en plastisk kirurg som mener dette med hudsykdommen Vitiligo – grunnen Michael Jackson oppga som grunn for at huden hans plutselig var hvitere enn en fransk adelsdames på 1700-tallet – var en av de få utseenderelaterte tingene Jackson faktisk var ærlig om. Legen hevder det vil være umulig å få hud til å bli så hvit når den opprinnelig er mørkebrun. Argumentet er en smule vanskelig å svelge all den tid Jacksons hud blir gradvis lysere opp gjennom, ikke flekkete, slik man skulle tro den ville bli. Så jeg tror nok fremdeles på den ulykkelige og selvforaktende forklaringen og ikke den medisinske.

Men er det ikke pussig hvordan Michael Jackson, av alle, hvis vi legger til grunn at han gikk til disse drastiske skrittene for å gjøre huden sin lysere, feirer vakre svarte kvinner, ansiktene deres og kroppene deres, mer enn nesten noen annen i musikkvideoene sine? Det er lett å glemme i den overkroppete «In the closet», men kamera virkelig dyrker profilen til Naomi Campbell i åpningsbildene der. Iman er den prototypiske eksotiske prinsesse i «Remember the Time». For ikke å glemme den navnløse dama som synes det er en god idé å gå gjennom en halvbråkete guttegjeng i verdens korteste minste kjole i «The Way You Make Me Feel», silikonpuppene til Janet i «Scream», den storøyde collegejenta i «Thriller» og den utrolig vakre jenta i jeans som avslutter ansiktsmorfesekvensen i «Black or White».

in the closet 1

Det skaper et inntrykk av at Michael Jackson ikke så mye hadde et problem med svarthet som sådan annet enn svartheten som en del av sitt eget frastøtende jeg – for det var vel det han egentlig syntes der han stod og så på the man in the mirror. Og at det var en følelse som på en eller annen måte ble overført til dem han etterlater seg, ettersom han passet på å sørge for at de tre barna ble påfallende lyse i huden. På en merkelig måte gjør det hele historien enda rarere og enda tristere.

 

Publisert 29. juni 2009.

 

Dette sitter jeg igjen med etter siste dagers hellige:

  • Enda større medlidenhet med Michael Jackson.
  • Enda større respekt for Quincy Jones.
  • Detaljkunnskap om hovedpersonens økonomiske historie gjennom de siste tyve år (les Dagbladet i dag)
  • «Thriller» på hjernen, nærmere bestemt instrumentaldelen der zombiene danser.
  • Fire og en halv times overtidsarbeid, pluss seks timers overtid i morgen, som planlegges tatt ut på vilkårlig solfylt dag til uken.

I mellomtiden kan følgende minnelesning anbefales:

  • «Indeed, it may be the primary function of celebrities like Jackson to show us, in their early radiance, what we could dream of being ? and in the murk of their decline, what we fear we could become». — Richard Corliss i TIME Magazine.
  • «As I had expected, there was a mock-formal tribute that captured everyone?s mixed feelings about the pop star?s death: grief, and some embarrassment about the depth of that grief, the same embarrassment we might have felt, before his death, in admitting that we had ?The Essential Michael Jackson? on our iPods». — Susan Dominus’ lille essay i New York Times.
  • «The king?s crown, scepter, ice cream cart and life-size Lego model of Darth Vader are for sale. Those items, along with the statues of E.T. and the cast-iron gate decorated with the royal coat of arms of Britain, could belong only to Michael Jackson, whose style of self-enshrinement has always mixed the regal and the childlike.» — Ben Sisario i samme avis studerer salgsobjektene før auksjonen av artifakter fra Neverland tidligere i år.
  • «Samtidig som Michael Jackson mistet grepet over tidsånden, har en ny generasjon popstjerner med 1980-tallets Jackson som forbilde vokst fram.» — Øyvind Holen sammenligner Jackson og Justin på bloggen sin.

 

Publisert 27. juni 2009.

 

Jeg fikk ikke med meg alt som skjedde på scenen i Dagbladet-teltet under Bylarm fredag kveld, men jeg fikk med meg han fyren som hadde laget en sang om å spille Yatzy. Sangen hadde blant annet linjene «Det er noe drit å sitte igjen med stor straight» og «nei nei nei, det gjelds ikke på gulvet». Mannen med gitaren var ikke overraskende fra Rogaland. Det slår meg at sørvestlandet har mange sånne.

 

Publisert 23. februar 2009.

Dette er det jeg går og nynner på om dagen, litt utenfor høysesongen:

Åh, ni fantastiska män
som vet hur man angör en brygga
Ni som med solbarkad hand
håller skotet i spänn
Ni starka, ni tysta, ni lugna, ni trygga

Som vet, hur man splitsar ett tåg
som finner er kurs genom natten
Ni som för båten i hamn
över svallande våg
Ni män som vet allt om vatten

Ack, den som kunde brassa en märs
göra ett slag, snöra ett stag
Ack, den som kunde akter om tvärs
slöra en sommardag

Åh, ni fantastiska män
som haven bebo och bebygga
finns någon skönare konst
här i livet än den
att angöra rätt en brygga?

Jeg synes det er en morsom og fin tekst. Og så synges den av Monica Zetterlund. Det høres sånn ut.
Publisert 4. desember 2008.
Én kommentar:

Line

05.des.2008 kl.22:00

Akkurat nå føles sommer nesten umulig. Kan det virkelig stemme at jeg har gått de samme gatene i bare t-skjorte og skjørt? Jeg skal høre på sangen, kanskje det virker mindre umulig da.

FØRDE (Dette er ikke en blogg):

Han lever!

Det var min første tanke da jeg var på Førdehuset i Førde på torsdag for å anbefale Sogn og Fjordanes oppsetning av «Oliver Twist», og kom til å kaste et blikk på den store kinosalen ved siden av, der trekkspilltoner av en hjerteskjærende art kunne høres bak den lukkede døren. Alle mine naturlige impulser sa flukt, men oppmerksomheten min var allerede blitt fanget av plakaten på døren. Den som spilte var ingen ringere enn Roland Cedermark, mannen bak det som er nødt til å være norgeshistoriens mest ubestridt teite/ufrivillig komiske platecover, som har lyst mot meg på postkontorer og bensinstasjoner så lenge jeg kan huske. Nå stod han på scenen og rocket frem og tilbake til trekkspillmusikken – og ikke bare viste Roland seg å være i live og gjøre noe annet hver kveld enn å posere for cd-covere, han har faktisk et publikum! Grånende sådan, men mannssterke nok til å fylle kinosalen i Førdehuset til randen. Never forøvrig at Roland hadde på seg den eksakt samme sorte og hvite drakten som på cd-coverene. Det hele kunne på en måte minne om Seinfeld-episoden med hun dama som har på seg sort og hvit kjole hver gang Jerry møter henne, men på den annen side kunne det ikke det likevel.

For at jeg ikke skal beskyldes for å bedrive Førde-hets her – jeg har ingenting imot Førde – oppsetningen av «Oliver Twist» var noe nær rystende god til lille Sogn og Fjordane teater å være.

 

Publisert 23. september 2008.

Og det sier jeg helt uironisk. Alle som ennå ikke har gjort det må se The Ukulele Orchestra of Great Britain fremføre Kate Bush’ «Wuthering Heights». Bare hyggelig. Det var da så lite.

 

Publisert 3. september 2008.

Kategorier

Jeg er på Twitter!

Reklamer