You are currently browsing the category archive for the ‘Politikk’ category.

Fareed Zakaria, redaktør av Newsweek International, er ikke bare god til å sparre snilt med Jon Stewart (de er aldri spesielt uenige, så sparringen forblir på det vennskapelige nivået) – han gir også sine rolige og fornuftige vurderinger av dette og hint i internasjonal politikk – som i dette blogginnlegget om Barack Obamas utenrikspolitiske vyer.

Her er Fareed i full gang:

«The rap on Barack Obama, at least in the realm of foreign policy, has been that he is a softheaded idealist who thinks that he can charm America’s enemies. (…) These critiques, however, are off the mark. (…) What emerges is a world view that is far from that of a typical liberal, much closer to that of a traditional realist. It is interesting to note that, at least in terms of the historical schools of foreign policy, Obama seems to be the cool conservative and McCain the exuberant idealist.»

 

Hvorfor? Jo:

 

«Obama’s response to McCain’s proposals on Russia and China could have been drafted by Henry Kissinger or Brent Scowcroft. We need to cooperate with both countries in order to solve significant global problems, he told me last week, citing nuclear-proliferation issues with Russia and economic ones with China. The distinction between Obama and McCain on this point is important. The single largest strategic challenge facing the United States in the decades ahead is to draw in the world’s new rising powers and make them stakeholders in the global economic and political order.»

 

Dette er jo fint skrevet, og ikke minst slår det meg at det er en observasjon som favner mye videre enn det utenrikspolitiske. Så ofte synes jeg jeg støter på diskusjoner der den ene parten presenterer sitt syn som realistisk, basert på at «verden er nå engang slik», og anklager motparten for naiv idealisme. Ofte er det nettopp disse som er de mest idealistiske, eller kanskje heller ideologiske. Særlig når det gjelder medie- og markedsføringsuniverset kan troen på det kommersielle og lettfordøyde bli mer dogmatisk enn pavens tro på Bibelen. Noe som kanskje begynte som et pragmatisk verdenssyn har stivnet i troen på en eller annen teoris fortreffelighet. Mens de som promoterer en mykere og mer ettertenksom linje kanskje til sist viser seg å være de som er de mest langsiktige. De beste strategiene er sjelden spesielt konfronterende eller kompromissløse.

I november i fjor fikk jeg et gruppeintervju for Dagbladet med Jerry Seinfeld i anledningen lanseringen av «Bee Movie» i Stockholm. Jeg spurte om livet som ble portrettert i filmens bikube – et samfunn tuftet på en hjørnestensbedrift (honningproduksjon) der sønn etterfulgte far ved samlebåndet og alle gjorde sin lille del for å skape et godt ferdig produkt – sprang ut fra en nostalgi over en måte å leve på som mer eller mindre er forsvunnet fra den vestlige verden. Skaperen av 90-tallets største seriesuksess svarte:

 

«»Det er en klisjé, men jeg liker gamle dagers sans for godt håndverk. Jeg vet ikke engang når disse ?gamle dager» var, eller om de egentlig har eksistert. Men jeg har sans for arbeid som ikke bare er gjort for å tjene penger på det. Som dette taket» (pekte opp mot taket i salongen på Grand Hotel) «Det er som om vår tids økonomiske imperativ står mot en tid da man kunne lage noe for å vise hvor flink man var. Det er bra hvis noe er innbringende, men jeg skulle ønske folk brydde seg mer om kvaliteten på det de etterlater seg.?

 

Jeg liker Jerry. Og jeg liker Fareed.

 

Kategorier

Jeg er på Twitter!