You are currently browsing the category archive for the ‘Reise’ category.

Har nettopp gransket utvalget paa WH Smith paa Gatwick. Lurer paa hvem som kjoeper med seg pornoblader som flylektyre.

 

Publisert 18. august 2009.

 

Advertisements

Kollega Andreas Wiese, nyss hjemvendt fra ferie, fortalte meg på jobb i dag hvilken innsikt ferien den amerikanske hadde gitt ham: Han hadde innsett at USA var et u-land. Hvorfor? Fordi det er hyggelige, serviceinnstilte hjelpere overalt. Overalt møter du blide mennesker som tar imot betaling og pakker inn varene dine. Fordi de lever av solskinn og tips. Og fordi de vet at det med 10 % arbeidsløshet er det ingen sak å erstatte dem når som helst og med hvem som helst.

Deretter snakket vi om kontrasten til Norge, der den svenske tenåringen i baren såvidt gidder se på deg og likevel forventer et siffer under «total» på kortautomaten som er betydelig høyere enn prisen på to glass vin. I Norge er lite å frykte sammenlignet med USA – og kanskje også en forestilling om at det er lite å vinne. Alle syttenåringer har iPod og laptop, har stort sett fått med seg filmene som er verd å se og platene/iTunes-nedlastingene som er verd å bruke tid på. Det er den typen kompetanse, vår tids påstått viktigste, den sosiale, som de får god tilbakemelding på, som skaffer dem status og festinvitasjoner. I tillegg har de foreldre som er gode sosialdemokrater og sier «det er samme hva du blir barnet mitt, om du blir baker eller advokat, så lenge du er lykkelig». Samtidig skyter de indiske og pakistanske jentene opp av bakken og inntar medisinske og juridiske fakulteter, eller til nød et av ingeniørstudiene ved NTNU. De har fremdeles noe å vinne, de har en klassereise foran seg, og det blir interessant å se hvordan det norske samfunnet ser ut om femten år – med de pakistanske jentene på toppen, brødrene deres i bunnen, og resten av oss i midten, stuck i et eller annet service- eller kontoryrke som en gang var ment å være høyst midlertidig.

Ære være disse arbeidssomme minoritetsjentene, selv om de vel, som Noman Mubashir påpeker, kunne trengt litt luft under vingene i tillegg. Men med utgangspunkt i samtalen i dag synes jeg det er mer interessant å se på oss, eller nærmere bestemt, småsøsknene og barna våre – vi som i den hvite middelklassen. De som opplever at de ikke trenger å jobbe for den sekseren, for de får alt de trenger uansett, og som ikke jobber for å komme inn på medisin i Oslo og kanskje ikke helt kan forestille seg hvorfor det skal være så mye om å gjøre. Som tar noen år ved universitetet eller høyskolen og er ganske fornøyd med det, men hopper av før masteren. Som opplever at det er evnen til å bruke og forstå ironi snarere en snittet på karakterutskriften som gjør dem til vinnere. Andreas sa da vi snakket sammen i dag at det vi utvikler og dyrker i oss selv og andre er fritidsegenskaper. Det er en kortsiktig fremgangsmåte.

Det er bra å være sosialt veltilpasset. Det er bra å være baker, eller stå i skranken hos HM, og være oppriktig tilfreds med det. Men jeg er redd det er en hel generasjon som kommer til å få en bråoppvåkning om noen år og innse at dersom de ville ha variasjon i arbeidsdagen, utviklingsmuligheter, midler til å reise og arrangere middagsselskaper, så burde de lagt et bedre grunnlag for seg selv. For selv for fritidsfolket er det mange, mange arbeidsdager en skal gjennom før man i 62-årsalderen tar fatt på den siste store ferien.

 

Publisert 24. juli 2009.

2 kommentarer:

 

Line

26.jul.2009 kl.20:12

Godt sagt, godt sagt.
Jeg prøver hardt å ikke være et fritidsmenneske. Jeg jobber ikke på H&M, jeg leter og prøver og søker nye utfordringer, nye settinger.
Men føler meg som et fritidsmenneske likevel.

Dagfinn Nordbø

02.aug.2009 kl.23:34

for «2, og 3.generasjons innvandrere» fra Pakistan er høy utdanning det beste alternativet til tvangsgifte. Men dessverre slipper de ikke unna likevel

Det er noe med den grenseløst uhippe, tradisjonelle britiske stile som for bestandig har en spesiell plass i hjertet mitt. Du vet, stripete stoffer, bilder av hester og roser på veggene, sølvkraner på badet som er så pene at du nesten glemmer at de er håpløst innrettet med en kran for det varme og en kran for det kalde vannet. Det er noe gammeldags smakfullt og innbydende ved det. Det har noe av det samme som tiltaler meg ved den engelske landadelen, med sin matter-of-fact-tone og sine uglamorøse cardigans og gummistøvler og arvesølvet i skapet. Du vet, det tunge skapet i mørkt, blankt tre som står i biblioteket, ved siden av bokhyllen med skinninnbunnede bøker om, jeg vet ikke, botanikk eller noe.

Er det noe rart at jeg elsker, elsker de seks London-hotellene i Firmdale Hotels? Nå har jeg bare bodd på et av dem, Knightsbridge Hotel, og besøkt et annet, Haymarket Hotel, Hotellene eies av ekteparet Tim og Kit Kemp. Jeg vet ikke hva Tim gjør, men Kit er designer og har revampet hotellene i det hun kaller «Modern English». Tenk den gamle hunder, hester og blomsterbed-stilen blandet med uventede farger, moderne kunst, og en leken sans for detaljer som er åh, så nær det kitschy. Det er en blanding mellom det romantiske og dannede og det som er veldig ungt og friskt og energisk. Bare se:

firmdale 1

firmdale 3

firmdale 2

firmdale 4

firmdale 5

firmdale 6

firmdale 9

firmdale 8

Hotellene er forøvrig på «Design Hotels»-listen. Jeg pleide å tro at den listen bare omfavnet overprisede bunkerser med chilloutmusikk og sjokkrosa sofaer. Det er det åpenbart ikke. Det er litt dyrt å bo der, men gud, så hyggelig. Prøv da vel.

 

Publisert 3. juli 2009.

 

 

Jeg skal gjøre noe så enkelt som å henvende meg til London Underground via skjemaet på hjemmesiden deres. I feltet «title» får jeg følgende alternativer:

 

  • Ms
  • Mr
  • Mrs
  • Miss
  • Dr
  • Cllr
  • Prof
  • Sir
  • Not given
  • Air Cdre
  • Ambassador
  • Baron
  • Baroness
  • Brig gen
  • Brother
  • Canon
  • Captain
  • Cardinal
  • Cllr Dr
  • Colonel
  • Commander
  • Count
  • Countess
  • Dame
  • Dowager Lady
  • Duchess of
  • Duke
  • Earl
  • Empress
  • Fleet Admin
  • Gen
  • Gp Capt
  • Hon
  • Hon Mrs
  • HRH
  • Imam
  • Judge
  • Lady
  • Laird
  • Lieut Colonel
  • Lieutenant
  • Lord
  • Madam
  • Major
  • Major General
  • Marchioness
  • Marquess
  • Mayor
  • Pastor
  • Pc
  • Prince
  • Princess
  • Rabbi
  • Rev
  • Rev Dr
  • Revd Canon
  • Rt Hon
  • Rt Hon Baroness
  • Sergeant
  • Sheikh
  • Sister
  • Sqn Lds
  • Viscount
  • Viscountess
  • Wg Cd

Og til sist, utrolig nok:

  • Other

 

Publisert 29. juni 2009.

6 kommentarer:

 

Ana

29.jun.2009 kl.13:41

Ekstreme valgmuligheter, håpløst med slike skjema. En skal være virkelig tålmodig for å fylle ut et komplett skjema med x ant spm med så mange alternativer. Good luck;)

Tone

29.jun.2009 kl.14:09

Å, kan jeg få være Marchioness? Hva nå enn det er? Markise? (Som jeg forsåvidt kunne trenge, men ikke tror jeg vil bli.)

Inger Merete

29.jun.2009 kl.14:31

Godt valg. Jeg selv kastet det adelssultne bilkket mitt på «Dowager Lady», hva nå det er for noe. Vurderte å skrive «Fleet admin» bare for å bølle, men kom til at det sikkert ikke var så lurt all den tid jeg prøvde å få dem til å bekrefte at det var deres feilinformasjon som gjorde at jeg kom for sent til Heathrow og mistet flyet mitt for to uker siden.

Line

29.jun.2009 kl.15:38

Å! Kan jeg få Laird? Laird Line klinger så fint.

Inger Merete

30.jun.2009 kl.19:21

Det skulle du så gjerne, om det var opp til meg, men jeg mener å ha hørt et sted at Laird-tittelen kun refererer til menn. Men hva i all verden er galt med Wg Cd?

Line

30.jun.2009 kl.22:02

Ok. Da går jeg for other.

 

LONDON (Dette er ikke en blogg): Ting jeg ikke visste, men som jeg vet nå, takket være The Times. The Times!

– En allianse av eiere av motehus, hoteller og juvelforretninger har beleiret det berømte George V-hotellet i Paris for å få betaling fra den saudiske prinsessen Maha al-Sudairi, som har bodd på hotellet i tre måneder uten å gjøre opp for seg og som har ansatt noen til å svare at «Madame sover» hver gang noen forsøker å få kontakt med henne. Jamila Boushaba, som eier en eksklusiv undertøysbutikk i området, fikk en gang tak i prinsessen på telefon, og ble til svar kalt en «skitten, marokkansk hore». Prinsessens gjeld har nå kommet opp i 13 millioner pund. Hun har tidligere vært i politiavhør i Orlando, Florida etter anklager om at hun slo tjenerne sine, men saken ble brakt ut av verden av en falanks med advokater som ble flydd ned fra Washington D. C.

– Den britiske programlederen Myleene Klass måtte praktisk talt pilles ut av sengen sin i et hotellrom i Costa Rica etter å ha blitt oppdaget limt fast til madrassen. Tabloidene rant over av spekulasjoner om hva for en bisarr og grensesprengende sexlek som hadde gått galt for Klass, helt til det viste seg at Klass hadde brukt en slags myggspray som hadde hatt en særs uheldig reaksjon med treverket i sengen.

– Andrex har lansert det de tydeligvis mener er dopapirets Rolls Royce: Et parfymert dopapir satt inn med sheasmør, med «luksuriøs mørkebrun innpakning». Samtidig introduserer de markedet for «Andrex Shea Butter Knickers», truser laget av silke, med stoff innsatt med sheasmør mot de delene av kroppen du vet. Times’ ujevne, men jevnt over underholdende Celebrity Watch-spalte lister opp forskjellige nyvinninger de mente burde vært oppfunnet før smørtrusene: Eyeliner du kan pille vekk, vitaminsigaretter, briller som lyser i mørket og babyer med standby-modus.

 

Publisert 12. juni 2009.

 

BERGEN (Dette er ikke en blogg): Clarion Hotel Havnekontoret ser ut som om det bygget av en bergensk keiser Nero og innredet av Roman Abramovitsj på syre. Alt som det er mulig å sette en lilla lyskaster på har mottatt den nødvendige behandlingen, lobbyen er full av tronstoler i mørkt tre og plommefarge der det forventes at man skal kunne slappe av med en tekopp, rommet har en vegg i brunt imitert slangeskinn og rommer nok speilfløyel til å kvele en elefant.

Bokutvalget på rom 1209 er som følger:

– Det Nye Testamentet
– «Den store lille boken om Barbapappa»
– Kate Grenville: «Den hemmelige elven», med klistremerke bakpå som forteller at Choice-hotellene har en avtale med Font forlag og forøvrig informerer om at «en bok er som en hage du bærer i lommen».
– Mark Haskell Smith: «Våt», med en blurb fra en Dagbladet-anmeldelse som sier at dette her er «en mildt sagt saftig roman».
– «Bergensere og 1905»
– Stein Tore Davidsen: «1905»
– «Kallenavn i Bergen».

 

Publisert 25. april 2009.

BODØ (Dette er ikke en blogg): En bar ved navn «Aktiebryggeriet» er det første jeg ser når jeg kommer av flyet. Det andre jeg ser er Pelle Politibil. På hotellet får jeg det mest generøse hvitvinsglasset jeg har fått noen gang. Så langt svarer Nord-Norge til forventningene.

 

Publisert 22. april 2009.

Én kommentar:

 

02.jun.2009 kl.02:36

Det heter «Bodøglass». Det er sant, har familie derfra.

 

LONDON (Dette er ikke en blogg):

HUN (med amerikansk aksent):  «I’m overexposed to real estate. And so I said to my broker that ok, my father is seriously ill, and that as long as it’s close to midtown Manhattan and it’s safe, it’s fine with me».

(pause)

HUN: «Where do you live?»

HAN: «I live in Hoxton, which is like the nicest part of London, but the noise, it’s off the charts.»

HUN: «Why?»

HAN: «It’s between a lesbian sex shop and a circus school»

(pause)

HUN: «I cannot imagine the lesbians would be so loud»

 

Publisert 8. januar 2009.

Én kommentar:

 

Frøken Fjas

09.jan.2009 kl.01:38

Priceless!

LONDON (Dette er ikke en blogg): Kinoen/filmklubben Curzon Soho er det jeg skulle ønske Ringen kino hadde vært. Kinoen ligger midt i Shaftesbury Avenue og er den eneste grunnen til å befinne seg i gata som ellers er dominert av teatre som ikke bare viser musikalversjoner av «Thriller» og «Edward Scissorhands», men som også proklamerer at det er akkurat dette de gjør på kjempestore skilt med lyspærer rundt.

Curzon Soho viser de smalere filmene på det alminnelige kinoprogrammet og tilbyr til gjengjeld hyggelig café, kul bar med lave skinnmøbler, og eksentrisk og overvintret julepynt i taket med små origamireinsdyr som lignet litt på hvalrosser.

 

Publisert 8. januar 2009.

KØBENHAVN (Dette er ikke en blogg): Det er mange grunner til å gå på Laundromat café i Elmegade. Én grunn er at den er flankert av små butikker der de selger merker som blant annet Fifth Avenue Shoe Repair og See by Chloé. En annen er det varme retrointeriøret med røde, runde lamper man får lyst til å ta med seg hjem, selv om en selv ikke har noen ting hjemme som passer til dem. En tredje er den gode gulrotsuppen og de hjemmelagde kakene. En fjerde er at hele disken er en eneste lang bokhylle der slitte og mindre slitte pocketbøker er plassert etter farge, med en rød hylle, en grønn hylle, og så videre, iblandet bilder som dannes av ryggene på enkelte komplette donaldpocketserier. Dit skal jeg jammen tilbake.

 

Publisert 14. desember 2008.

Én kommentar:

 

Frøken Fjas

16.des.2008 kl.18:44

Der har jeg og vert! Superkoselig sted.

 

Kategorier

Jeg er på Twitter!