You are currently browsing the category archive for the ‘Teater’ category.

BERGEN (Dette er ikke en blogg): Jeg vet ikke hvor mange ganger følgende formel er blitt gjentatt i den europeiske komedien mellom 1550 og 1800, men det er ikke så rent få: Gutt elsker pike. Pike elsker gutt. Pikes far (evt., sjeldnere, gutts far) misbilliger og vil ha datteren (sønnen) giftet bort med et bedre parti. Fars tjener, en gløgg fyr (evt., sjeldnere, kvinne) av folket, finner legger en plan som lar ham på samme tid bringe de to unge sammen og spille den forstokkede faren et pek. Repeat as often as necessary.

harlekin 1

Det er denne oppskriften som ligger til grunn for Commedia dell’Arte, det folkelige improvisasjonsteatret som oppstod i Italia på 1500-tallet og som var opphavet til skikkelser som Harlekin og Columbine – de oppfinnsomme tjenerne – Pierrot og Pantalone. Siden den gang har x antall komedieforfattere benyttet seg av dette motivet, som gir dem en klassisk tre akts dramaturgi servert på et fat, deriblant Molière og Ludvig Holberg.

Det var Holbergs «Mascarade» jeg var og så i Bergen på lørdag, og av alle komedier som er bygget over samme lest, virket denne utgått. I motsetning til for eksempel «Den Stundesløse» er ikke «Mascarade» noen karakterkomedie, den er en anorektisk situasjonskomedie der man aner et snev av nerve mellom Henrik (den gløgge tjeneren, spilt av Bjarte Hjelmeland) og Jeronimus (den strenge faren, spilt av Helge Jordal), som har en konstant diskusjon gående: Henrik er for tant og fjas og fest og moro og maskerade, som til synelatende er så hæla i taket som det er mulig å få det, mens Jeronimus formaner til pliktfølelse og sømmelighet. Dessverre går mesteparten av tiden med på slitsomme romantiske forviklinger og morsomheter som sikkert var hysterisk morsomme i 1724.

Den som virkelig klarer å foredle denne formen er Molière, Holbergs store inspirasjonskilde. Molière ser potensialet i den bedratte farsskikkelsen, som tittelfigurene i «Den gjerrige» og «Den innbilt syke», og gjør dem til ekstreme, eksentriske figurer i et dannet urbant univers som har lav toleranse for diller. Den gjerrige Harpagon vil gifte datteren sin bort til en bankier, den innbilt syke vil hun skal ha en lege, og plottets funksjon blir å dempe den stivsinnede patriarken og la ham få et mer balansert og realistisk syn på livet. Men som alltid hos Molière skjer det med et visst vemod: Det er fullt mulig å føle sympati med den latterlige mannen som alle ler av bak hans rygg, og se på det med smått blandede følelsen når han får slilpt ned sine skarpe kanter og blir brakt inn igjen i folden.

I sine bedre komedier, «Den Stundesløse» og «Erasmus Montanus», bruker Holberg plottet på samme måte som Molière og skaper en spenning mellom enkeltmennesket og fellesskapet som føles relevant også i dag. Molière forfiner samme tanke i «Misantropen» og «Don Juan», der de romantiske sidene ved plottet er tonet ned til fordel for å utforske en steil og prinsippiell hovedperson og dennes kamp med konformiteten. Alceste og Don Juan er selvopptatte og selvforherligende, de er superindividualister på godt og vondt og gjør valg som er ukloke – men de har på mange måter rett. Slik blir det den stivsinnede adelsmannen, mer enn tjenerne, som er det tradisjonelle, som blir den virkelig skarpsynte i Molières stykker – selv om Sganarelle i «Don Juan» på mange måter føles som en korrigerende voice of reason overfor sin vellystige herre.

Men det er ikke vanskelig å se for seg hvilken appell det må ha hatt når publikum for tre og fire hundre år siden så tjenere som Harlekin og Columbine se skrått til og spenne ben for de rikes ekstravagante eksentrisiteter. På sitt beste bobler selv de lette Commedia-baserte komediene av oppfinnsomhet og virkelyst. Den følelsen har ikke Holberg helt fått til i «Mascarade», rett og slett fordi replikkene sjelden er gode nok. Den gamle oppskriften kan fremdeles smake, men neste gang bør norske teatre velge et stykke som gir litt mer å bite i. Noen flere sjokoladebiter og rosiner i deigen er iblant akkurat det som skal til.

harlekin med gitar

 

Publisert 7. september 2009.

 

Advertisements

BERGEN (Dette er ikke en blogg): Jeg brukte bare en av de to billettene mine som var holdt av til meg da jeg skulle anmelde «Mascarade» på Den Nationale Scene i går. Rett før forestillingen skulle begynne kom en fyr småløpende og skyflet seg gjennom benkeraden og satt seg ved siden av meg. De neste to timene satt han og lo hysterisk av hver minste lillefingerbevegelse på scenen. Det gikk ti minutter før jeg ble overbevist om at han var en agent fra teatret, utsendt for å forsøke å påvirke kritikeren til å tro at dette var det morsomste verden hadde sett siden ristet brød. Men det klarte han ikke HA HA HA HA HA.

 

Publisert 6. september 2009.

 

LOM (Dette er ikke en blogg): «Her e det ikkje nån autostrada», sa damen forrest i bussen som var ansvarlig for å frakte inviterte til upremieren på «Å, Isak», Hamsun-forestillingen på Sognefjellet, fra Lom til Mefjellet. Da hadde jeg allerede sett 1 stk hijab og 1 stk jente med ballerinasko, tunika og Deli de Luca-pose og fått tilbud om passordet til wifi-nettverket i turbussen. Det hele var meget forvirrende. Men så begynte damen å snakke om at Hamsun pleide å dra jentene i «flettun» og at vi var på vei til en stor «upplevels», og så var jeg visst på bygda likevel.

Forestillingen? Venter fremdeles på forklaring på hvorfor en forestilling inspirert av «Markens grøde», som er fylt til bristepunkter av tette skoger og høye åkre, på død og liv måtte settes opp på snaufjellet. De fem tekstene som var grunnlaget for forestillingen var, som behørig omtalt i pressen allerede, skrevet av Herbjørg Wassmo, Vigdis Hjorth, Gro Dahle, Hanne Ørstavik og Maria Tryti Vennerød. Interessante tekster, korte, ikke alltid like velegnede for fremføring, men spennende. Ørstavik tar opp Hamsun og synet på barn som en del av grøden fra marken, som skal ivaretas, samtidig som kvinnene hos Hamsun velger dem bort, og setter det inn i abortdebatten. Hjorth oppdaterer «Sult» og «Mysterier» og lager en hovedperson som slenger rundt i Oslos kulturelle miljø, minst like fragmentert og forvirret og uforutsigbar som Hamsuns hovedpersoner. Gro Dahle bruker naturbildene fra romanen for alt det er verd i et erotisk og rytmisk dikt med mye kilen humor. Herbjørg Wassmo advarer mannen Hamsun, for sent, må man kunne si, mot å føle seg så stor fordi forfatteren Hamsun er så vellykket. Og kanskje mest rar og fengslende: Maria Tryti Vennerøds ubehagelige og voldsomme tekst om en gravid kvinne som flykter inn i en skog, som blir den ensomme skikkelsen på vei inn i naturen som Hamsun skildrer på romanens første sider, mens det raser en verdenskrig utenfor. Skogen er ikke egentlig en skog, den er bare et drivhus, og omverdenen klorer på veggene og vil inn, men kvinnen isolerer seg og ser ikke, eller velger ikke å se.

 isak 1

(Bilde: Geir Olsen/Scanpix)

På Sognefjellet ble dessverre opplesningen av disse tekstene lesset på med dump og pompøs musikk som skulle fortelle oss akkurat Hva. Dette. Handler. Om. Ørstavik skriver om de to barnegravene i Hamsuns tekst? Lass på med slørete kvinnesang og barneskrik. Dahle er erotisk? La koret på tredve damer stå og stønne inn i mikrofonene, på en måte som gjør at en fin tekst blir flau og at en morsom tekst ikke virker morsom i det hele tatt. Vennerød beskriver en apokalyptisk verden i krig? Legg på så mange øredøvende krigslyder og dumpe rytmer at det høres ut som et dataspill som akkurat nå sikkert er skrekkelig populært i demografien gutter 15-25.

Selv om tekstene til de fem forfatterne ikke er vanskelig tilgjengelige, har de alle sammen en ettertenksomhet og flertydighet i seg som gjør dem, på hvert sitt vis, gode. Oppsetningen på Sognefjellet prøver å gjøre dem mindre sammensatte enn de er. Da kunne jeg like gjerne blitt i sofakroken med tekstheftet, i stedet for å reise i tolv timer frem og tilbake til Lom og omegn.

Men så var det mye fin natur da.

Jeg hadde forresten ikke lest «Markens grøde» før jeg fikk vite at jeg skulle opp og anmelde «Å, Isak». Har nå vært gjennom samfulle tre hundre sider og er positivt overrasket. Det slår meg at romanen er urettmessig omtalt som ren naturromantikk. Det mest slående for meg i «Markens grøde» er sosiologien, samfunnsblikket, det skarpe og nådeløse blikket på intrigene, misunnelsen og dynamikken innad i en bygd der noen gjør det godt og andre ikke. Det er en god idé, fruktbar, å la kvinnelige forfattere reagere på romanen siden det er kvinnene som trår til side for veien den nøysomme og produktive Isak baner opp og velger andre idealer. Men Hamsun viser også, i nesten forbløffende grad, forståelse for sine kvinneskikkelser, særlig Inger, som kommer tilbake etter åtte år med ny dannelse og nye evner og bylivet i kroppen og ser annerledes på gården og mannen hun måtte reise fra enn tidligere. Jeg liker at kvinnene ikke er unnvikende og eteriske feer som Victoria og Edvarda, men handlekraftige, på godt og vondt, realitetsorienterte, og med forståelse for hva man kan oppnå med en dyr, duvende kåpe på akkurat riktig tidspunkt.

 

Publisert 3. august 2009.

 

Åh, så skuffet jeg var da jeg så «Which Witch» på Det Norske Teatret. Egentlig ikke skuffet på vegne av mitt nådige jeg, men på vegne av den tolvårige versjonen av meg selv som stod foran speilet på badet og kavet med armene i et forsøk på å etterligne Benedicte Adrian.

Forestillingen er rett og slett en pussig, abstrahert og blodfattig versjon av den opprinnelige musikalen. Den klarer å gjøre stoffet mer intellektualisert og mer banalt samtidig. Det er en bedrift det står respekt av.

Det er så mange av de nye påfunnene som ikke fungerer at jeg er helt forvirret over hvor jeg skal begynne. Men jo, den tåpelige avgjørelsen om å ramme inn forestillingen med en moderne versjon av Maria Vittoria (Heidi Gjermundsen Broch) tilfører forestillingen ingenting og trekker bort verdifull tid som kunne vært brukt på å etablere selve historien. Bandet høres fremdeles ut som om de tror det er 1992 (eller, noen ganger, 1987). Et annet problem er den store, hvite bokhyllen som tjener som en slags universalbakgrunn for feiringer ved pavehoffet, forhekset skog og tysk bytorg uten at noen på noe tidspunkt har satt spørsmålstegn ved om det var en særlig god idé. For det første gjør det det helt unødig vanskelig å følge med på det ikke ekstremt kompliserte handlingsforløpet. For det andre blir scenen blek og blass på den måten. For det tredje fjerner den forestillingen ytterligere fra det realitiske. Og den barokke historien om unge Maria Vittoria som forelsker seg i en katolsk biskop, blir offer for et intrigespill satt i scene av biskopens søster og ender på bålet, tåler ikke helt å bli fjernet fra det realistiske. Det fine med historien er at den er saftig, rå og dramatisk, og usentimental i forhold til historiens realiteter. Den egner seg godt for scenen. Men voldsomt intellektuelt utfordrende er den ikke. Og når du ikke utnytter det visuelle potensialet og skaper en skikkelig stemning på scenen, er det ikke så mange andre veier å gå.

Jeg tror kanskje valget skyldes en dødsangst fra regissørens side for å bli tatt for å lage kitsch. For historien innbyr til det så til de grader. Populærkulturen har i forskjellig grad gjennom hele det 20. århundre dyrket de historisk-katolske klisjeene, og alle mulighetene de får av en intrige satt i et katolsk land – som regel Italia – helst i middelalderen eller barokken, men selv viktoriatiden og endog det 20. århundre fungerer. Lidenskapen er plutselig så forbudt, så forbudt, dogmatiske og strenge prester kan vise seg å være så perverse, så perverse, og så får man heller bare tenne et par ekstra fakler og skru munkesangen to hakk opp dersom manus svikter. Tror du ikke oppskriften er så enkel? Da foreslår jeg at du tar en telefon til Dan Brown.

Men selv om det finnes masse klisjeer og masse kitsch basert på nettopp intriger i et historisk katolsk verdensbilde, kan det også lages forestillinger som bruker de samme virkelighetene effektivt, både til å skape en forlokkende og dragende verden på scenen eller kinolerretet, og til å gi noen perspektiver på individualismens og følelseslivets kår i en dogmatisk verden. «Which Witch» har alt som trengs for å bli et overdådig sceneshow som også skjeler til noe dypt alvorlig. Men musikalen er så knyttet til sin egen handlings tid – 1500-tallet – og verden slik den var på den tiden at den ikke tåler å stables om på noe særlig. Det gjør den ikke mer kompleks, det gjør den uthult.

Jeg vil ikke ha det. Jeg vil ha munkesang og dype fangehull og høye kirkespir i mørke, stormfulle netter. Jeg vil ha røde kardinalkapper og kandelabre av gull. Jeg vil ha ild og blod og melodrama. Det handler ikke om å gi etter for klisjeene. Det handler om å vite hva slags stoff det er man har i hendene.

 

Publisert 4. oktober 2008.

  • De har skotskrutete seter på bussene.
  • De har ennå ikke skjønt at det er en fordel å ha én kran i en vaskeservant, som kan stilles inn slik at de som vasker hendene/ansiktet/vilkårlig kroppsdel kan stille inn vannet slik at det blir akkurat så varmt/kaldt som de ønsker det, i stedet for de to skrukranene med røde og blå merkelapper som minner meg veldig om overnatting hos besteforeldre anno 1987.
  • Alle teatrene deres, i Edinburgh i alle fall, er av den gamle, nostalgiske typen med rød- og gullmalte balkonger og knirkete gulv.
  • De har fiolett interiør på toget, og jo lengre nord du kjører jo bedre matcher interiøret landskapet utenfor. Jeg er nettopp kommet tilbake fra Inverness oppe i the highlands, der åser som var helt lilla av lyng strakte seg utover i mangfoldige sjatteringer, ispedd litt grønt og med alle sauene strødd utover som små, hvite polkadotter.
  • Ordet «heather», og dermed også jentenavnet Heather, betyr faktisk lyng – noe jeg synes det er ustyrtelig pinlig å ikke ha vært klar over før nå.

Publisert 13. august 2008.

2 kommentarer:

Leander

13.aug.2008 kl.23:46

Skottland høres fint ut.

Line

14.aug.2008 kl.10:15

Kranopplegget har jeg også lurt mye på. Gikk folk før i tiden rundt med brannsår på ene siden av ansiktet? I would…

Og jeg visste heller ikke om Heather. I alle fall ikke aktivt, mulig jeg kjenner verdens minste bjelle røre på seg bakerst i hodet, men jeg er ikke sikker.

Landet på Gardermoen i dag etter et regntungt men berikende døgn i Verdal, hos våte men varmhjertede verdøler, for å anmelde «Spelet om Heilag Olav» på Stiklestad. Sannelig lærte jeg ikke en ting og to om spelsosiologi samtidig.

Blant annet fikk jeg høre at bråket som oppstod da Stein Winge for første gang kom opp i fjor for å greie opp med det tradisjonsrike spelet var for peanøtter å regne sammenlignet med da Eirik Stubø overtok regien på spelet. Én ting var at Stubø ville ha en hvit kjole på den uskyldige ungjenta Gudrun, som hadde hatt blå kjole siden 1952 – et forslag som straks fikk sydamene til å true med å si opp stillingene sine. En annen var at Stubø ville ha sort kappe på kongens hirdmenn. Dette siste førte til en «sy sakte»-aksjon som igjen gjorde at seksten hirdmenn stod uten kapper på premieredagen.

Do not mess with the etc. etc.

 

Publisert 25. juli 2008

Kategorier

Jeg er på Twitter!

Feil: Twitter svarte ikke. Vennligst vent noen minutter og last denne siden på nytt.