You are currently browsing the category archive for the ‘Tv’ category.

 

Min kjærlighet til IMDb vokser for hver dag. Særlig for hver dag jeg ser en film eller en tv-serie med en eller annen birolle med et eller annet fjes som jeg vet jeg har sett før et eller annet sted. Det er noen oppdagelser, når det viser seg at du hadde sett fjeset før, men i en annen sammenheng en først antatt, som er særlig tilfredsstillende – nesten som endelig å få klø på et myggstikk.


Richard Beymer

  • Tony mot Natalie Woods Maria i «West Side Story».
  • Spilte også Benjamin Horne i «Twin Peaks»

er det ikke beymer 1

er det ikke beymer 3


Russ Tamblyn

  • Spilte Jets-lederen Riff mot Beymer og Natalie Wood i «West Side Story»
  • Spilte også Dr Jacoby i «Twin Peaks»

er det ikke tamblyn 1

er det ikke tamblyn 2

Tyne Daly

  • Spilte Clint Eastwoods sidekick i «The Enforcer»
  • Spilte også moren til Amy Brenneman i «Judging Amy»

er det ikke daly 1

er det ikke daly 2

Rory Cochrane

  • Spilte stoneren Slater i «Dazed & Confused»
  • Er også Tim i «CSI: Miami»

er det ikke cochrane 1

er det ikke cochrane 2

Josh Charles

  • Spilte Knox Overstreet i «Dead Poets Society», til dags dato filmen jeg har gråt mest av. Men jeg var femten, altså.
  • Har plutselig dukket opp som fast pasient i «In Treatment», mot Gabriel Byrne.

er det ikke charles 3

er det ikke charles 2

 

Publisert 7. september 2009.

3 kommentarer:

 

Irm

07.sep.2009 kl.15:50

Jeg er blitt helt avhengig av imdb og sjekker opp alle filmer/tv serier jeg ser, samt fjes eller navn jeg er usikker på.

Inger Merete

07.sep.2009 kl.23:47

Imdb er prokrastineringsverktøy nr 1. Jeg setter den over både Twitter og Facebook.

Line

08.sep.2009 kl.10:34

Oj, oj. Rory Cochrane. Verdifull informasjon.
Advertisements

Poirot søndag kveld igjen. En passende serie på et passende tidspunkt – dannet underholdning for late søndagskvelder. I Norge får Poirot alltid svimlende seertall og lett skuldertrekning fra beleste mennesker som ser på Christie-bøkene, og filmatiseringen av dem, som gammelmodige og tradisjonsbundne pliktløp, glosset  opp av de blanke marmorgulvene og kostbare stoffene i interiørene. Interiørene er forøvrig så perfekte at det nesten gjør vondt.

poirot  hjem

Bygningen i Mayfair der Poirot har en leilighet, ifølge tv-serien.

Imidlertid er kvaliteten på episodene og filmene svært variabel. Regissører som tar for seg Poirot-bøkene, får en godtepose av visuelle og dramatiske effekter, men slett ikke alle vet å bruke dem riktig. Kostskolekrimmen «Katt i dueslaget», som NRK sendte i påsken, var en av flere produksjoner som ikke klarte å styre seg for en intens romantisering av den britiske landsbygda og den britiske mellomstiden og særlig blandingen av de to. Regissøren badet bildene i varmt, flommende lys, og gjorde bilder som med en mer nøktern tilnærming ville vært vakre, til ren kitsch. Og i «Stevnemøte med døden» blir Poirot sentimental og kvasireligiøs på slutten. Det kler mannen som ikke lar noen anledning gå fra seg til å referere til de små grå, svært dårlig.

Men så er det mange kapitler i Poirot-sagaen som er vellagde og velspilte. Art Deco-linjene i bygninger og tapeter brukes til å gi bildene struktur og stemning, og mange av skuespillerne går inn de nostalgiske og melodramatiske rollene sine med liv og lyst. Både Hugh Fraser og Philip Jackson lager fine, lett goofy komedieskikkelser av henholdsvis kaptein Hastings og inspektør Japp uten å overspille på noe tidspunkt. David Suchets Poirot er hårfint på grensen til camp, men det ville være vanskelig å spille en posør og eksentriker som Hercule Poirot uten å berøre det campy – og det er en munter forutsigbarhet over det hele. De blodige affærene etterlater en i godt humør hver søndag.

Noe som får meg til å tenke at Poirot egentlig er ganske kynisk. Detektivene vi vanligvis tenker på som tøffere og råere, som de hardkokte amerikanske detektivene Sam Spade og Philip Marlowe, er egentlig langt mykere enn Poirot. Grunnen til de stadige sarkasmene og de stadige slurkene av whiskyflasken er at de tar seg oppriktig nær av verdens ondskap, at de vemmes over forbrytelsene de oppdager, og over menneskenes grådighet og egoisme. Hercule Poirot har aldri reagert på et drap med noen mer voldsom reaksjon enn et strengt blikk og en foraktelig liten vridning av munnen. For den distanserte herren med bart virker mordgåtene som en intellektuell lek, ikke ulik hva IQ-nøttene i Magasinet er for Dagbladet-leserne dagen før. Og det sier sitt at siste linje i søndagens «Tretten til bords» stammer fra den vakre skuespillerinnen som nettopp har blitt avslørt som sin manns morder, og lyder: «Tror du de vil lage en dukke av meg i Madame Tussauds?». Men det er nettopp denne avstanden, denne kjølige lekenheten, som gjør Poirot til noe en kan sette seg til i lenestolen, med pledd og tekopp, og hygge seg med. Noen ganger er de dannede drapene langt å foretrekke fremfor de andre.

poirot

 

Publisert 18. august 2009.

 

Min kompis Christian i Aschehoug var på forhånd en smule nervøs for om det skulle komme nok folk på intervjuet i går med Chad Coleman, bedre kjent som Dennis «Cutty» Wise i «The Wire». Særlig. Aschehougs kantine var full av folk. Chad ble med på Litteraturhuset etterpå, og tok del i en godt over gjennomsnittlig engasjert samtale om serien vi alle elsker.

chad coleman

Vi snakket om Stringer Bell, som lenge har vært en av yndlingsfigurene mine i serien, men som Coleman ikke liker. Han er bare et dyr, sa Chad. Han er bare et smilende ansikt og du vet aldri hva som er bak det. Han har ingen lojalitet. Nettopp, sa jeg, men om han ikke er beundringsverdig, er han ikke på sitt vis en imponerende skikkelse? Kaller det ikke på en motstrebende respekt at han er en strateg og en rasjonalist som stort sett lykkes i å holde seg ti skritt foran myndighetene?
Nei, mente Chad, for se hvor han er på slutten. Han er kanskje kongen i sin egen krimverden, men når han prøver å leke med de store gutta, blir han lurt, han blir tatt rett ned. For folka han prøver å gjøre forretninger med er like kyniske som ham, men de bevarer et skinn av lovlighet, og de kjenner institusjonene og reglene og kan sno seg rundt dem på en måte Stringer ikke har forutsetninger for å klare. Stringer blir en fisk på land. Og når han løper gjennom den forlatte bygården på slutten, jaget og sviktet, er det som det nakne dyret han har vært hele tiden. Jeg sa det var et godt poeng. Og nevnte at Stringer for meg alltid hadde vært «The Wires» Richard III – den smarte manipulatoren som lenge er slikt et kraftsenter og en drivkraft i historien, men som uunngåelig nok blir innhentet av omstendighetene og slukt av sin egen paranoia. Christian har et lignende og enda bedre poeng, om sesong 2, at det neppe er tilfeldig at det er i den sesongen de kjemper mot The Greek, fordi strukturen minner om en gresk tragedie. Det begynner med det ene, store feilgrepet, som Ziggy begår, og deretter går det uopprettelig mot katastrofen. Når Frank Sobotka går nedover mot kaia i den siste scenen vi ser ham i livet, er det med den skjebnetunge ubønnhørligheten til en Ødipus eller en Agamemnon.
Det er noe av det flotte med serien, sa Chad, at alt dette er der, for den som venter og ser og følger med er det masse Shakespeare, masse gammel litteratur, mange intriger og plottvister som er hentet annensteds fra – samtidig som det er så umiddelbart og autentisk at gutta fra hood’en ble fans. Som han påpekte overfor publikum i Aschehougs kantine, var det nesten ingen forbrytelser i Baltimore fredag kveld så lenge «The Wire» gikk på amerikansk tv.
Uansett sa Chad Coleman, oppriktig nok at Cutty var hans egen favorittfigur på «The Wire», fordi Cutty var den eneste som forandret seg. Cutty er den eneste som faktisk beveger seg fra et sted til et annet, alle andre ender opp akkurat der de begynte. Det slo meg at det er helt sant. Og at det slik sett ikke bare er sesong 2 som kan kalles en gresk tragedie.
Publisert 15. august 2009.
2 kommentarer:

Thomas

16.aug.2009 kl.23:17

Utrolig bra skrevet. Kan ikke tenke meg hvor spennende det må ha vært å treffe en av skuespillerne fra The Wire. Jeg hadde nok stilt spørsmål til dagen derpå. Jeg ble ferdig med alle sesongene en gang i fjor, og nå tenker jeg at jeg snart vil se hele serien en gang på nytt som jeg har tidligere gjort med The Sopranos. Hvordan var han som person, denne Herr Coleman? Bloggen din så veldig interessant og spennende ut. Skal lese litt mer. Hva liker du best å skrive om?

Inger Merete

16.aug.2009 kl.23:43

Takk for hyggelig tilbakemelding! Chad Coleman var verdens hyggeligste, og særs reflektert og realistisk mht. jobben sin. Han snakket lenge om hvordan HBO kunne satse på en serie som The Wire fordi de hadde Sex and the City og Sopranos som melkekuer, og hvordan Emmy-juryen aldri ville nominere The Wire fordi de trengte store stjerner for å trekke seere til tv-sendingen. Han fortalte også lenge og underholdende om forskjellen på dialekter fra New York, Baltimore og Richmond, Virginia, hvordan skuespillere må kunne skifte fra dialekt til dialekt, og hvordan han og andre som kommer sørfra, selv fra Virginia, må legge om måten de snakker på på auditions og jobbintervjuer. Dette skaper naturligvis noe av en identitetskonflikt da det for mange er vanskelig å forsone seg med at språket som er naturlig for dem, ikke regnes for godt nok i profesjonelle kretser.

Takket være jobben min, og personlig interesse, snubler jeg over og inn i kulturlivet rett som det er. Det er i stor grad dette jeg skriver om, og personlige opplevelser som jeg tenker kan ha noen grad av interesse. Andre blogginnlegg er knyttet til tekstene jeg skriver for Dagbladet. Og så blir jeg veldig glad for å høre at det er noen der ute som synes det er morsomt å lese om.

«Syklere i sommersol» skulle egentlig vært tittelen på kommentaren min om «Pacific Blue» i Dagbladet i dag. Det skjedde noe underveis. Vet ikke helt hva. Men altså.

Det finnes altså en spesiell type tv-serier som er skapt for en stor, og sliten, seerskare, som kommer snublende inn i stua på et egnet tidspunkt, for eksempel klokken halv elleve en lørdagskveld, og bare vil ha motstandsløs underholdning. I denne kategorien finnes «Pacific Blue», den ubeskrivelig slette «Silke», og trolig, om noen år, når verken de teknologiske dingsene eller de seksuelle fetisjene pirrer noen lenger, «CSI». Seriene når ekstremt mange, men innenfor et svært kort tidsrom, da de går ut på dato fortere enn syttenårige r’n’b-vokalister.

Samtidig tror jeg noen av disse seriene har en særegen appell i tidspunktet der de er blitt passé og går i reprise, men før de er så passé at de bare er pinlige å se på («Silke» igjen). Appellen blir enda bredere nettopp fordi alle kan være enige om at dette er døvt, og le av den åpenbare sexspekulasjonen og det dårlige skuespillet. Slik sett er det just klokken halv elleve en julikveld folket virkelig forenes. For vi er kanskje ulike, men vi føler oss alle smarte i møte med «Pacific Blue».

pacific blue 1

 

Publisert 4. august 2009.

 

I serien meningsløs, men morsom, nettidtrøyte presenterer vi:

Mad Men-avataren.

Gå inn her og lag ditt eget Mad Men-alter ego. Det vanskeligste dilemmaet du kommer til å støte på er om du skal ha en cocktail eller en munnstykkesigarett i den nonchalant utstrakte hånden. Selv ble jeg seende slik ut:

mad men icon

Akkurat som i virkeligheten!

 

Publisert 29. juli 2009.

Én kommentar:

 

Line

29.jul.2009 kl.21:49

Gjort! Du ble fin. Vi valgte like øyne, øyenbryn og nese, hehe.

 

Av de kommersielle koreografene der ute får jeg stadig mer sans for Wade Robson. Jeg ble småsjokkert over å finne ut at han var bare 26 år – av en eller annen grunn forventer man at et og samme menneske bruker flere år enn som så på å være backupdanser for Michael Jackson, koreografere og regissere flere av turnekonsertene og videoene til Britney Spears, jobbe med Disney og Cirque du Soleil, få sitt eget tv-program (The Wade Robson Project) samt koreografere for ymse andre danseprogrammer, hvorav han har gjort seg mest bemerket på amerikanske So You Think You Can Dance. Sistnevnte har innbrakt ham to Emmy-priser, selv om det ikke kanskje er innenfor det dansemessige Emmy-juryen er mest troverddig.

Grunnen til at Wades koreografier fester seg i minnet, er at han ofte ligger farlig nær det overdrevet gotiske og eventyrkitschy – men alltid blander det vakre med såpass mye som er kantete, rart, uventet og nesten heslig at det ikke blir klamt. Musikkvalget er alltid inspirert – blant annet har Robson en forkjærlighet for store personligheter med skurrende stemmer, som Tom Waits og Roisin Murphy.
Jeg liker også deler av, om ikke helt hele, av den mye omtalte kolibridansen som Robson vant en Emmy for. Den beveger seg iblant over i det sentimentale, men har noen aldeles nydelige linjer:


Eller hva med zombiedansen til Roisin Murphys «Ramalama Bang Bang» fra «So You Think You Can Dance», selv om denne var hakket bedre da den ble spilt inn på ny med færre dansere til showets program nummer 100:

Tidvis minner denne koreografien om en gotisk rokkokoversjon av Michael Jacksons «Thriller»-video.

Jeg har alltid vært fascinert av hvordan visse farger og former går sammen i en slags «stemninger», som jeg tror er relatert til det begeistrede, svermeriske og ukritiske forhold man hadde til eventyr som barn. Selv føler jeg fremdeles at en kong Arthur-romantikk kommer snikende innover meg hvis jeg ser ryttere som ferdes gjennom en løvskog kombinert med bygninger og gjerder i grovt tilhugget sten og faner og telt i sterke farger. På samme måte får jeg en 1001-natt-følelse i hele kroppen hvis jeg snubler over kombinasjonen av en viss type farger, si dyp blålilla, gull og turkis, med former som minner om snodde tårn og halvmåner. Trolig er dette skapt av et forkjærlighet for illustrasjonene i 1001 natt-samlingene samt en sommer der jeg så Disneys Aladdin kanskje tolv ganger fordi en venninne av meg hadde noe på gang med en gutt i klassen min og vi måtte se på film hele tiden så de kunne sitte i sofaen og holde hverandre forsøksvis i hendeneog den eneste filmen alle kunne akseptere var Aladdin.

I ettertid har jeg lest Edward Said som peker på hvordan eksotisme og orientalisme er deler av et historisk sett av vestlige fordommer, og ledd litt av den barnlige romantiseringen av fjerne land og riker. Jeg har lært meg å himle med øynene når skapere av filmer og tv-serier begynner den samme systemet av symboler og signaler for å skape kommersielle billigversjoner av det samme – eksempler er den hysterisk dårlige «Sinbad»-serien som Tv2 insisterte på å sende i år etter år og grusomme casinoromanaktige kjærlighetsfilmer som «First Knight». Men noe i meg mykner fremdeles når noen klarer å skape en verden som er like forlokkende som barndomsfantasiene, som spiller på de samme strengene, som har det samme suset av eventyr, men samtidig har noe som gjør det særeget og interessant. Dette synes jeg Wade gjør når han bruker geisha-kulturen, rokokkoperioden og, i en dans jeg ikke klarte å finne videoer til, havmonstre i en tenkt sump og lar dem kravle rundt til Tom Waits «2.19».

Dette er selvsagt lett tilgjengelige danser, laget tv-programmer, for et publikum som ikke er kjennere og ment å nå bredt ut. Men den kommersielle koreografien er også vanskelig – se bare den enerverende svake koreografien på Britney Spears’ «Oops, I DId It Again» – og i tillegg til å fortelle oss eventyr er Robson forbilledlig i å holde tempoet oppe, bruke store bevegelser, fylle scenen og gjøre dansene til medrivende spetakler som kan få noen hver til å få lyst til å ringe Bårdar og undersøke kurstilbudet.

 

Publisert 26. juli 2009.

 

I et anfall av nostalgi: «Silke» på Tv2 i går. Herreminskapendegud. Jeg var ikke overrasket over det skjærende signalfargede universet der alt som skal være sexy surres inn i noe minimalt og sjokkrosa. Det var omtrent slik jeg husket. Jeg ble ikke slått av de kvasierotiske «palmer-i-solnedgang»-bildene, gjerne med ekkosaksofon i bakgrunnen. Det har vært en klisjé siden syttitallet, en beinsikker metode for late regissører som ønsker å skru på «farlig begjær»-knappen i hjernen på tilskuerne. Men jeg ble faktisk forbløffet over at det var så hysterisk amatørmessig. Så himmelropende ræva. Flatt, billig lys. Flate, billige folk. Leiligheter som er turkise versjoner av tv-stua i «Mot i brøstet». Dialogscener der skuespillerne ser ut som om de befinner seg i forskjellige rom og for den saks skyld på forskjellige planeter. Men det er jo forsåvidt logisk at hvis du først har vært så grandiost uheldig å få navnet «Mitzi» av mor og far er du vel egentlig dømt til å stå i ferskenfarget powerantrekk og prøve å se seriøs ut mens en oppblåst bikinidame prøver å overbevise noen, hvem som helst, om at hun ikke drepte den sleske, steinrike ektemannen. Akkurat dette slo meg aldri da jeg var tretten. Kanskje jeg trodde det var slik verden var.

Meg bekjent er forøvrig det eneste «palmer-i-solnedgang»-produktet av høy kvalitet «Body Heat», med William Hurt og Kathleen Turner, og, av alle, Ted Danson i en ekstentrisk og minneverdig birolle. Som med så mangt, blir ikke en film eller en tv-serie egentlig sexy før det har noe særeget ved seg, noe idiosynkratisk, noe som skiller et prustende par fra de tusener som har gått forut for dem. Og det tror jeg ikke er mulig hvis du heter Mitzi.

 

Publisert 17. juni 2009.

 

LONDON (Dette er ikke en blogg): Tilbrakte en travel London-dag i går med å intervjue ymse amerikanske tv-fjes. Det var tydelig med flere av dem at de andre journalistene knapt visste hvem de var, og det var tilløp til trykkende taushet på slutten av enkelte gruppeintervjuer. Slik var de, i alle fall.

  • Kate Walsh, Grey’s Anatomy og Privat praksis: Klassisk pent kledd. Bluse og jakke. Chanel-veske på bordet. Rolig, hyggelig, matter-of-fact, ikke så vittig som hun var i andre intervjuer jeg har lest, men det er kanskje for mye for langt at et menneske skal ta seg bryet med å være morsom etter seks gruppeintervjuer og gudvethvormange one-on-ones på ti minutter hver. Ba om unnskyldning for at hun ikke klarte å finne på noe nytt å si. Jeg gjorde henne forsiktig oppmerksom på at ingen av journalistene visste hva hun hadde sagt til de andre.
  • Matthew Fox, Lost. Mørk t-skjorte. Tok av dressjakka og åpenbar en stor, fargerik tatovering på venstre arm. Sky, dempet, møtte ikke blikket til de som stilte spørsmål. Så ut som han helst ville vekk. Ingen overraskelse at han tar med seg familien og flytter til Oregon. Men vennlig og villig til å fortelle. Kviknet til da det ble snakk om boksefilmer og småfly. Sa ja til å fotografere ved siden av to lett knisende kvinnelige journalister i tyveårene (ikke undertegnede) og en middelaldrende britisk bladfyk som av uvisse grunner også syntes det var stas.
  • Jennifer Love Hewitt, The Ghost Whisperer. Tung øyesminke og falske øyevipper. Tydelig pyntet. Pratsom og munter og åpenbart glad i rollen sin og kanskje ikke bortskjemt med denne typen oppmerksomhet de siste årene. Usikker blikkveksling observert journalistene imellom idet JLH sier at serien prøver å gi et seriøst bilde av hvordan det er å være død.
  • Jamie Kennedy, The Ghost Whisperer. Scruffy og jovvia, med trykk på første stavelse. En av de ytterst få som langt heller vil snakke privatliv enn fag og la ut med lysende øyne om det å være på byen med Jennifer – de er schærster – og hvordan det var å feste med prins Albert i Monaco uken i forveien. Forteller om at hver gang noen sier «Jamie» er det for å si «få Jennifer til lå se hit». Men det var en rolle han virket ytterst tilfreds med.
  • Tim Daly, Privat praksis. «Tim hvem?», spurte en av journalistene før han kom inn, tydeligvis lite interessert i å ofre så mye som de to sekundene det tar å taste tim daly inn på Wikipedia. Viste seg å være et ypperlig intervjuobjekt for den kulørte delen av journalistgruppen ved å snakke inngående om hvor befriende det er med en amerikansk tv-serie som har et avslappet forhold til det at voksne mennesker ligger med hverandre og viser at sex iblant bare er sex, og så lenge ingen blir såret må det være greit. Det sier litt om både det ene og det andre at Tim spiller av-og-på-elskeren til Amy Brenneman i Privat praksis, mens Tyne Daly, Tims ti år eldre søster, spilte moren til selvsamme Brenneman i Judging Amy for ti år siden, altså da hun var så gammel som Tim er nå. Tyne har vel ikke vært i noe like steamy siden hun fikk spille Clint Eastwoods love interest i Dirty Harry-filmen «The Enforcer» i 1976. Men tilbake til Tim. Tim var frisk og nøttebrun og jeg-kan-ikke-fatte-at-du-er-53 på en litt Rob Lowesk måte. Reflektert og engasjert og med mye på hjertet. Snakket villig vekk om det aller meste, bortsett fra når en spansk reporter med gebrokkent engelsk som så ut som om han var cirka femten spurte om hvordan han holdt seg så ungdommelig. Da ble han litt bisk.

 

Publisert 15. juni 2009.

Én kommentar:

 

Tone

15.jun.2009 kl.12:41

Jeg har jo Ghost Whisperer som guilty pleasure og er litt skuffet over at det er herr Kennedy hun egentlig er sammen med og ikke Jim/Sam som i serien.
Etter et langt år er amerikanske So You Think You Can Dance i gang igjen i USA, en pleasure som føles svært lite guilty. Selv om en liten stemme sier at det ikke er så idyllisk i virkeligheten, er det noe i meg som liker programmets Pollyanna-holdning og insistering på å fremstille de unge og håpefulle som åpne og idealistiske, snille jenter og go’e gutter. Og ikke minst lar SYTYCD (som det heter blant oss kjennere) aldri oppmerksomheten svinge altfor lagt vekk fra det sentrale: De kan danse.

Forrige lørdag skrev kollega Kjartan Brügger Bjånesøy i Magasinet om frustrasjonene over audition-tv der alt handler om å se alminnelige mennesker prøve å gjøre ting som virkelig burde vært overlatt til profesjonelle. Jeg kan bare si ja og amen og legge til at det er nesten like irriterende å se mennesker som egentlig kan noe, gjøre alt mulig annet, som eksempelvis bitche bak ryggen på hverandre og krangle om hvem som har tyvlånt tamponger. Hver gang jeg har vært innom «Stylista» er det en eller annen jente i singlett der som hyler i munnen på en annen. Jeg har gitt opp tanken på noen gang å få se et klesplagg der.

Det Kjartan kaller audition-tv kan iblant flyte noen meter på den amatørmessige sjarmen. De var noen hyggelige øyeblikk i de første sesongene av Idol der du kunne se hvordan keitete sekstenåringer på noen uker ble trygge og rakryggede. Det minnet meg om noen fine opplevelser fra tidligere. Da jeg var seksten var jeg og en venninne dramaleder for en gjeng ungdomsskoleelever som i begynnelsen hadde akkurat null respekt for to idealistiske jenter som oss, og på videregående var jeg sjef for tredje klasses teaterprosjekt. I begge tilfeller husker jeg det som nesten rørende å se unge, usikre mennesker gjennomgå en forandring, våge å komme ut og by på seg selv, få tro på prosjektet, tørre å ta en scene og være uttrykksfulle og store i bevegelsene. Men det er klart det gjør mest inntrykk på dem som kjenner dem fra før. Og det er begrenset i hvilken grad slike prosjekter tåler kringkasting for et større publikum.

Men disse danserne som har tilbrakt gudvethvormange timer på å lære å ta salto med spagat mens de danser salsa i stedet for å ligge på sofaen og spille Need for Speed er vel verd å få med seg. For den som mener pinsesol er for pingler og ønsker seg noen minutters pur underholdning, anbefaler jeg auditionene til:

Bare hyggelig. Det var da så lite.

UPDATE: Og denne! Denne! Selv om YouTube ikke helt yter Robert rettferdighet.

Publisert 1. juni 2009.
Én kommentar:

Line

05.jun.2009 kl.15:11

For meg er det største problemet med SYTYCD at jeg ikke forstår dans. De jeg liker får slakt og de jeg synes er dryge roses opp i skyene. Etter hvert blir jeg lei.

«Fashion challenged»
— Tim Gunn

 

Publisert 26. mai 2009.

Kategorier

Jeg er på Twitter!

Feil: Twitter svarte ikke. Vennligst vent noen minutter og last denne siden på nytt.