STAVANGER (Dette er ikke en blogg): Rogaland Teater og StatoilHydro måtte jo samarbeide på et eller annet tidspunkt. Nå viser de frem bildene til den finske kunstneren Hannu Karjalainen i foajeen på teatret. Det er noe underlig glamorøst over Karjalainens portretter, som gjør at det er passende å plassere dem omgitt av institusjonsteatrets forutsigbare røde plysj. Og så er de ganske spennende samtidig.

karjalainen 0

Karjalainen sier selv at han er opptatt av portretter og spenningen mellom det åpne, oppriktige og det konstruerte og oppstilte – og at det er defor han viser delvis tildekkede og utviskede enkeltmennesker. Og så mener han selvsagt å si noe om den moderne tid også.

karjalainen 1

Å bruke maling for å viske ut er uansett estetisk et kult valg – det gir maleriske marmoreringer og strukturer og bringer assosiasjoner til populærkulturen og effektfilmer som «Terminator 2» – skjønt denne assosiasjonen muligens bare finnes i mitt eget hode.

karjalainen 2

Jeg synes også hans egne ord om portrettene sine også kan brukes om den mer glossy delene av populærkulturen, og mediedekningen som hører til: «As the subjects appear distant and eventually unapproachable, we are left with a virtually blnak screen on which to project one’s own hopes, dreams, nightmares and fears».

 

Publisert 29. august 2009.

 

Hurra! Project Runway er omsider i gang igjen, etter et håpløst avbrekk der Bravo og Lifetime har kjeklet om hvilken av dem som faktisk har rett til å sende alles yndlingsklesbonanza. For meg virker det som om serien har hatt godt av en diskret ansiktsløftning og en flytur til solfylte Los Angeles.

Project Runway kan likes (elskes, endog) av oppegående mennesker fordi det handler om folk som gjør noe de faktisk kan. Og så skal det jo selvsagt være godt tv og bla bla bla, men de foregående sesongene har alltid hatt øyeblikk der de har falt for fristelsen til å flørte med det freaky. Som regel har det vært en eller to designere som har vært komplett kokko og som har sendt de mest ubeskrivelige kreasjoner ned catwalken, for så å møte dommernes forutsigbare latterliggjøring. Motefolk er loony nesten per def, så man skulle tro produsentene ville føle seg trygge på at det uansett blir god underholdning av å samle femten flamboyante egoer og låse dem inne i et rom med saks og nåler. Denne sesongen virker det som om man har innsett at programmets popularitet har sammenheng med at det også er skikkelig og seriøst og har pene klær å vise frem. De mest eksentriske eksemplarene denne gang – Ari som stod på hendene i stedet for å lage skisser og Marvin som sa at «det finnes ikke en terminologi som kan beskrivel klærne jeg lager» (jo, Marvin, det gjør det) – gikk ut i de to første episodene.

La oss samtidig minne om fjorårsvinner Leanne Marshall og kjolen som kunne få noen hver til å fri til kjæresten, bare for å få anlendning til å gifte seg i den:

pr3

pr2

 

Publisert 28. august 2009.

 

På Demokratenes landsmøte i 1980 siterte Edward M. Kennedy fra Lord Alfred Tennysons «Ulysses».

Jeg har alltid vært glad i det diktet, det står for meg som en av svært få tekster som klarer å forene det heroiske og storslagne med en sans for nyanse og kompleksitet som gjør at det ikke føles for pompøst, men snarere som en inspirasjonskilde, bølgende linjer som får en til å ville rette ryggen og gå på. Her er siste strofe:

The long day wanes: the slow moon climbs: the deep
Moans round with many voices. Come, my friends,
‘Tis not too late to seek a newer world.
Push off, and sitting well in order smite
The sounding furrows; for my purpose holds
To sail beyond the sunset, and the baths
Of all the western stars, until I die.
It may be that the gulfs will wash us down:
It may be we shall touch the Happy Isles,
And see the great Achilles, whom we knew.
Though much is taken, much abides; and though
We are not now that strength which in old days
Moved earth and heaven; that which we are, we are;
One equal temper of heroic hearts,
Made weak by time and fate, but strong in will
To strive, to seek, to find, and not to yield.

 

Publisert 26. august 2009.


Broren til John F. og Robert var stormfull og vibrerende i sitt eget liv og i det amerikanske senatet. Og nå er han død.

 

 

Les David Broders nekrolog i New York Times her.

 

Publisert 26. august 2009.

 

 

Publisert 16. august 2009.

 

Gikk forbi Dag Solstad i fotgjengerfeltet i Cort Adelers gate for tyve minutter siden. Jeg hadde paraply. Han hadde ikke. Prøvde å komme på passende alluderende kommentar. Kom ikke på noe.

 

Publisert 25. august 2009.

 

dont

Det var venninne Line som oppdaget denne veggen på Grünerløkka. Det var også Line som tok bildet og først distribuerte det via bloggen sin. Besøk den da vel.

 

Publisert 25. august 2009.

 

Såh, du er trygt etablert på Facebook, Twitter og wordpress.com – men ennå er det ikke mange nok mennesker som tar del i din daglige gjøren og laden? Den amerikanske litteraturprofessoren Karen Head gjør den ultimate sjarmøretappen for litteraturvitere – hun vinner en times opphold på toppen av den tomme fjerde sokkelen på Trafalgar Square, og bruker den til å fremføre dikt skrevet gjennom Twitter-meldinger. Hvor føkkings 2009 er det mulig å bli?

Videoen av Karen, intervju med henne og bruddstykker av diktet finnes her.

Når Head trer opp på sokkelen, er hun i selskap av Sir Charles James Napier, Sir Henry Havilock og kong George IV, som holder hus på de tre andre soklene – og av Nelson selv, selvsagt, som kanskje både for øyet og andre attributter med sin enorme erekte søyle. Egentlig skulle det vært en rytterstatue av kong William IV på sokkelen, men da det kom til stykke i 1841, viste det seg at pengene ikke strakk til – forøvrig en av mange småpinlige og underholdende episoder i seilerkongens liv. Under VM i fotball i 2002 ble en voksfigur av David Beckham fra Madame Tussaud’s plassert der.

trafalgar squre

Når Karen Head trer opp på statuen er det som en del av prosjektet One & Other, som varer til 14. oktober. 2 400 mennesker har fått lov å tilbringe én time hver på toppen av sokkelen. Mannen bak prosjektet, skulptøren Antony Gormley, har uttalt:

«i omgivelsene på Trafalgar Square, med sine militære, seirende og mannlige historiske skikkelser, lar denne opphøyelsen av hverdagslivet til et sted som til vanlig ville vært opptatt av monumental kunst oss refletere over individets mangfold, sårbarhet og særegenhet i et moderne samfunn. Det handler om mennesker som kommer sammen for å gjøre noe ekstraordinært og uforutsigbart. Det kan være tragisk, men det kan også være morsomt».

Reaksjon 1: Igjen hvor føkkings 2009 er det …? Reaksjon 2: De største produsentene av reality-tv i Storbritannia bør sende en mail til Gormley utmiddelbart og tilby ham firmabil og konkurransedyktig årslønn umiddebart, for det er en slik rettferdiggjøring de har lett etter siden 1997. Når en av elevene som følger prosjektet til Head betror kameraet at «I’m interested in her personal growth» høres det også ut som noe som bare kunne blitt sagt med en slik selvfølge i en verden der våre flyktige og forbipasserende følelser og stemninger fryses fast i tekst annenhvert minutt.

Egentlig mener jeg ikke å være så negativ. Offentlige arenaer brukes til langt mer gruoppvekkende ting enn å lese Twitter-dikt. Og faktisk synes jeg diktet Karen leste hørtes ganske fint ut:

«The rythm of the unknown finds in itself a vexing question». The question being: How can multitudes of monuments ever approach the peace within us all?»

 

Publisert 24. august 2009.

 

Mikal Gilmore i Rolling Stone har lest alle bøker og alle brev og skrevet en massiv artikkel om hvorfor the Beatles gikk i oppløsning i siste nummer av Rolling Stone. Artikkelen ligger dessverre ikke ute på nett – men det gjør artikkelen om artikkelen. Der konkluderer Gilmore med at Lennon og Harrison gjorde sitt beste for å sabotere hele opplegget fra og med 1968, ikke fordi de hadde noe ønske om å ødelegge bandet, men for å rane makten fra den initiativrike og dominerende Paul McCartney. Gilmore medgir at han har fått voldsom sympati for McCartney i løpet av hele prosessen.

– There’s no way around it – they treated McCartney shamefully during 1969, and unforgivably in the early months of 1970, skriver han. Og:
– He had loved the Beatles more than the others had – he had certainly loved John more than John had loved him – and it was due to Paul’s resourcefulness and tenacity that the Beatles held together and moved forward so remarkably after the death of the manager who had made them famous, Brian Epstein.

beatles 1

Både den illustrerte guiden til Beatles-bruddet og bladets monsterlange intervju med John Lennon fra 1970 er imidlertid pensum for alle som tror at drama, beskyldninger og catty bakholdsangrep er noe man finner i one-hit-jentegrupper med en gjennomsnittsalder på atten og lipgloss nok til å bruke hverandres lepper som sminkespeil og en mild berømmelse som forlengst er gått til hodet på alle involverte. «Brotherhood of man»-mannen sier om Pauls nye album:

– I thought Paul’s was rubbish. I think he’ll make a better one, when he’s frightened into it. But I thought that first one was just a lot of…

Og om «Let It Be»:
– Also I felt… that film was set-up by Paul for Paul. That is one of the main reasons the Beatles ended. I can’t speak for George, but I pretty damn well know we got fed up of being side-men for Paul … The camera work was set-up to show Paul and not anybody else. And that’s how I felt about it. On top of that, the people that cut it, did it as if Paul is God and we are just lyin’ around there. And that’s what I felt. And I knew there were some shots of Yoko and me that had been just chopped out of the film for no other reason than the people were oriented for Englebert Humperdinck. I felt sick.

Om selve bruddet:
– After Brian died, we collapsed. Paul took over and supposedly led us. But what is leading us, when we went round in circles? … Paul had an impression, he has it now like a parent, that we should be thankful for what he did for keeping the Beatles going. But when you look back upon it objectively, he kept it going for his own sake.

McCartney er en smule mer forsiktig om øyeblikket Lennon sa han ville vekk:
– He went on to explain that it was rather a good feelin’ to get it off his chest ? a bit like when he told his wife about a divorce, that he’d had a sort of feeling of relief. Which was very nice for him, but we didn’t get much of a good feeling.

Og om Lennons intervju med Rolling Stone:
– Oh I hated it. I sat down and pored over every little paragraph, every little sentence. ‘Does he really think that of me?’ And at the same time, I thought ‘It’s me. I am. That’s just what I’m like. He’s captured me so well; I’m a turd.’

Det mest slående for en som leser dette i dag er kanskje det manglende filteret, at disse voksne, medievante mennene forteller i slik detalj, med slik åpenbar såret stolthet, med slik tidvis smålighet, om hvorfor eventyret deres tok slutt. Det er noe litt vakkert og uskyldig og nesten beklemmende over det hele. Kanskje er det på grunn av dette at Gilmore har følt behov for å skrive en seks siders utgreiing om hvorfor han har skrevet det han har skrevet, der han så vakkert legger vekt på det romantiske med de fire raggete guttene:

– Now, these years later, I think of the Beatles as one of the most romantic and dramatic exemplars of democracy that helped move youth culture in the 1960s: They were themselves a democratic unit ? all for one, one for all, and in times of disagreement, they nonetheless enjoyed a fraternal sense of accord that made consensus a functional part of their shared dreams.

beatles 2

 

 

Publisert 24. august 2009.

3 kommentarer:

 

Stian

25.aug.2009 kl.18:11

Artikkelen du refererer til er den ny eller er den fra way back when, merker jeg fikk mer enn litt lyst til å lese den.

Stian

25.aug.2009 kl.18:20

Det greide jeg visst fint å finne ut av selv, men takk for en flott artikkel.

Inger Merete

26.aug.2009 kl.17:53

Det var da så lite. Skulle gjerne supplert med mer fra selve coverstoryen, men den må tydeligvis både du og jeg kjøpe papirutgaven for å finne.

Word

 

 

Publisert 23. august 2009.

 

Kategorier

Jeg er på Twitter!