You are currently browsing the category archive for the ‘Uncategorized’ category.
Sentralt på internett et sted
Ligger en blånet online-café.
En kjempestor server er all dens plass,
her er ei forgylling, det brukes ei gass.
Den har en søkning som sjelden svikter
av små kverulanter og døgenikter
og kommer ei disse så eier den dog
en villere gjest i sin dunkle krog.
Der vandrer omkring i din rasende feed
en skipbrudden flokk som aldri er blid.
Der møter dem ingen med smileys og nikk,
og selv byr de oftest på hån og kritikk.
Pauvres honteux! De søker et hjem,
en kranglete tråd er det beste for dem.
Nå er det midnatt. Der sitter en mann
ved skjermen med vodka og blandevann.
Han har joggebukse fra Fruit of the Loom,
men er nybarbert og har slips og skjorte
på grunn av et formiddagsmøte på Zoom.
Det er så tyst, man kan høre ham snorte.
Dog, mens han sitter i dette ly,
åpner man tråder med bulder og gny.
Det er en skare av unge profiler
med memer og meninger som aldri hviler.
Én traller og nynner en smukk melodi
som hele familien straks stemmer i,
i en snutt som de håper at vil bli viral.
Én akker seg over den onde spiral
som oppstår når andre er ute og jogger;
én er permittert og har prøvd å bli blogger.
De yrer, men gjennom den kongeblå sona
kommer der en som er helt uten tvil,
og skriver et innlegg så langt som en mil:
«Forsamling, jeg vil si noen ord om corona!»
Å, det var tale som flammende krutt!
Å, der ble argumentert uavbrutt,
og Ernas regjering med råd og kammer
gikk opp med fynd i den samme jammer,
fordi de for sent hadde skjønt det var fare.
Av Guldvog og Stoltenberg fnyste han bare,
for disse to ville han gjerne beskrive
som blåøyde barn som var altfor naive.
På Facebooks murer sto nok en hedning,
litt brisen og opplest på smittespredning,
Og proklamerte at han alene
forstod at her trengtes mer karantene.
Den eneste vei til den sanne lykke,
var ikke å bremse, men undertrykke.
Her trengtes det masker og testing og slikt,
og bøter for den som ei adlød litt kvikt.
Det var andre måter å leve på nå,
enn den som vårt samfunn var bygget på.
Da jublede flokken, og atter der lød:
«Champagne, Garçon, på Norwegians død!»
Men just som de sendte ham hjerter og smil,
så de en mann med en annen stil.
Thi blikket fløy mot den rare person,
som sendte et sint fjes som reaksjon.
«Lik», ropte de alle, «hans mening er klar,
hans dom er rettferdig, drikk det du har!»
«Jeg sender ei smil, om tynt eller bredt,
de ser ut som tegnefilmfjes uansett.
Jeg sitter med gru på mitt livs ruin,
på hjemmekontoret med kokain».
Da ble det gny, de kalte ham troll,
de ropte på skjensel, på hevn og på vold.
Han viste sin kontoutskrift, den var skrammet
av stupende aksjer, av tiltak strammet.
«I dårer! Det er en bedriftseiers penger,
jeg vet ikke hvor de skal komme fra lenger.
Min sportsklubb er stengt, min au pair har reist hjem,
min bar er konkurs og min kone er slem.
Jeg eier den feteste kåken i gata,
og likevel er jeg persona non grata
I Trysil såvel som i St. Moritz.
Mitt hjemmekontor er en eneste vits.
Min heteste bønn, min eneste glede.
er kun å få jogge litt, uten å spre det.
Tilside, drenger, gi meg rom.
Pulsklokken kaller og gaten er tom».
Han logget seg ut. De andre gikk lei.
De hadde emojis, men sendte dem ei.
Takk til Line for linken til denne testen, som er den første jeg har sett for oss englebarn som fulgte med på (og var besynderlig fascinert av) touchundervisningen på videregående. Den eneste grunnen til at jeg (og Line, formoder jeg) tar denne testen er at vi er sinnsykt raske på tastaturet og har så altfor få anledninger til å brife. Uansett er denne testen en sikker vinner for alle som har kjedelige oppgaver foran seg og trenger en grunn til å prokrastinere. Enjoy.
Update 😉
Publisert 28. juli 2009.
3 kommentarer:
Line
29.jul.2009 kl.08:27
131!?
I dag får jeg ikke gjort mye på jobben, merker jeg.
I dag får jeg ikke gjort mye på jobben, merker jeg.
fredrik
29.jul.2009 kl.13:15
Etter et par runder kom jeg opp i 81 ord i min, 379 tegn per min, 131 er helt syyyyyyyyyyykt. Du må skrive fortere enn du tenker…
Inger Merete
29.jul.2009 kl.16:47
Det tok meg en del forsøk, altså …
FREDRIKSTAD (Dette er ikke en blogg): Var i bryllup i Fredrikstad i helgen, komplett med panisk leting etter kirkecardigan før avgang fra Oslo, skoskifte i bilen og tårer som konstant truet med å slippe taket i øyekroken og renne nedover kinnene og ødelegge pudderet. Til hedning å være er jeg forbløffende glad i kirkeseremonier, og egentlig seremonier som sådan. Men jeg er og blir av den oppfatning at formen i seg selv uttrykker noe, at bare det å se en far føre datteren sin nedover kirkegulvet er et vakkert syn, fordi det både handler om mennesker som blir voksne og lærer å fly og alt det der samtidig som det handler om båndene som er der likevel.
Det å få anledninger i livet der både de mer og mindre ekshibisjonistiske blir tvunget til å delta med hele seg og sette ord på det de tenker og føler overfor en annen, tror jeg bare er sunt. Det er så mye som ikke passer å si til hverdags, det blir klamt og litt upassende. Det virker fullstendig klaustrofobisk å leve i sånne «7th Heaven»-familier der moren din sier «I love you» bare du har vært på butikken og handlet. Men det er føles så riktig og viktig at mennesker som har sett en person nært, men utenfra, gjennom mange år, en gang innimellom viser at denne forbindelsen er viktig – og at det skal skje utavhengig av hvor ekshibisjonistisk eller artikulert du er. Jeg tror kanskje det er derfor jeg er så glad i seremonier. For samme hvem du ellers er, hvis du er far til bruden, kommer punktet der toastmaster viker plassen etter en kort introduksjon og det er din tur til å reise deg og bekjenne og hylle. Og som på stikkord får vi øynene fulle av de forbaskede tårene.
Publisert 22. juni 2009.
Én kommentar:
Ingvild Aurebekk
09.jan.2010 kl.21:01
Du er jammen søt, du!
Klem fra hun som gikk oppover midtgangen
Welcome to WordPress.com. This is your first post. Edit or delete it and start blogging!
Dette er ikke en blogg 