You are currently browsing the category archive for the ‘Musikk’ category.
Tusen millioner takk til Espen (alias @eik) for dette catchy musikalske innslaget fra tv-showet «Blue Peter» i 1964. For noen moves.
Publisert 9. september 2009.
2 kommentarer:
Four – fire jenter som blogger om alt mulig
09.sep.2009 kl.16:59
Hei, nå kan du vinne film på bloggen vår!:-) four.blogg.no
Beyoncé kan ha litt å lære ved å studere disse gutta.
Å, Thomas, denne hadde jeg jo nesten glemt. Takk til deg og bloggen din for påminnelsen.
Publisert 1. september 2009.
Én kommentar:
Thomas Berg
01.sep.2009 kl.17:35
Bare hyggelig 🙂
Mikal Gilmore i Rolling Stone har lest alle bøker og alle brev og skrevet en massiv artikkel om hvorfor the Beatles gikk i oppløsning i siste nummer av Rolling Stone. Artikkelen ligger dessverre ikke ute på nett – men det gjør artikkelen om artikkelen. Der konkluderer Gilmore med at Lennon og Harrison gjorde sitt beste for å sabotere hele opplegget fra og med 1968, ikke fordi de hadde noe ønske om å ødelegge bandet, men for å rane makten fra den initiativrike og dominerende Paul McCartney. Gilmore medgir at han har fått voldsom sympati for McCartney i løpet av hele prosessen.
– There’s no way around it – they treated McCartney shamefully during 1969, and unforgivably in the early months of 1970, skriver han. Og:
– He had loved the Beatles more than the others had – he had certainly loved John more than John had loved him – and it was due to Paul’s resourcefulness and tenacity that the Beatles held together and moved forward so remarkably after the death of the manager who had made them famous, Brian Epstein.
Både den illustrerte guiden til Beatles-bruddet og bladets monsterlange intervju med John Lennon fra 1970 er imidlertid pensum for alle som tror at drama, beskyldninger og catty bakholdsangrep er noe man finner i one-hit-jentegrupper med en gjennomsnittsalder på atten og lipgloss nok til å bruke hverandres lepper som sminkespeil og en mild berømmelse som forlengst er gått til hodet på alle involverte. «Brotherhood of man»-mannen sier om Pauls nye album:
– I thought Paul’s was rubbish. I think he’ll make a better one, when he’s frightened into it. But I thought that first one was just a lot of…
Og om «Let It Be»:
– Also I felt… that film was set-up by Paul for Paul. That is one of the main reasons the Beatles ended. I can’t speak for George, but I pretty damn well know we got fed up of being side-men for Paul … The camera work was set-up to show Paul and not anybody else. And that’s how I felt about it. On top of that, the people that cut it, did it as if Paul is God and we are just lyin’ around there. And that’s what I felt. And I knew there were some shots of Yoko and me that had been just chopped out of the film for no other reason than the people were oriented for Englebert Humperdinck. I felt sick.
Om selve bruddet:
– After Brian died, we collapsed. Paul took over and supposedly led us. But what is leading us, when we went round in circles? … Paul had an impression, he has it now like a parent, that we should be thankful for what he did for keeping the Beatles going. But when you look back upon it objectively, he kept it going for his own sake.
McCartney er en smule mer forsiktig om øyeblikket Lennon sa han ville vekk:
– He went on to explain that it was rather a good feelin’ to get it off his chest ? a bit like when he told his wife about a divorce, that he’d had a sort of feeling of relief. Which was very nice for him, but we didn’t get much of a good feeling.
Og om Lennons intervju med Rolling Stone:
– Oh I hated it. I sat down and pored over every little paragraph, every little sentence. ‘Does he really think that of me?’ And at the same time, I thought ‘It’s me. I am. That’s just what I’m like. He’s captured me so well; I’m a turd.’
Det mest slående for en som leser dette i dag er kanskje det manglende filteret, at disse voksne, medievante mennene forteller i slik detalj, med slik åpenbar såret stolthet, med slik tidvis smålighet, om hvorfor eventyret deres tok slutt. Det er noe litt vakkert og uskyldig og nesten beklemmende over det hele. Kanskje er det på grunn av dette at Gilmore har følt behov for å skrive en seks siders utgreiing om hvorfor han har skrevet det han har skrevet, der han så vakkert legger vekt på det romantiske med de fire raggete guttene:
– Now, these years later, I think of the Beatles as one of the most romantic and dramatic exemplars of democracy that helped move youth culture in the 1960s: They were themselves a democratic unit ? all for one, one for all, and in times of disagreement, they nonetheless enjoyed a fraternal sense of accord that made consensus a functional part of their shared dreams.
Publisert 24. august 2009.
3 kommentarer:
Stian
25.aug.2009 kl.18:11
Artikkelen du refererer til er den ny eller er den fra way back when, merker jeg fikk mer enn litt lyst til å lese den.
Det greide jeg visst fint å finne ut av selv, men takk for en flott artikkel.
Inger Merete
26.aug.2009 kl.17:53
Det var da så lite. Skulle gjerne supplert med mer fra selve coverstoryen, men den må tydeligvis både du og jeg kjøpe papirutgaven for å finne.
Word
Publisert 23. august 2009.
Døm selv.
Takk til Swann på Underskog for link.
Publisert 17. august 2009.
3 kommentarer:
Thomas Berg
18.aug.2009 kl.15:46
Jeg synes den var kjempefin. Finnene får det til.
Det er slett ikke så gæærnt hvis underholdningsverdi er et kriterium.
Inger Merete
24.aug.2009 kl.20:10
Sant sant. Og tenk på alt det som er dårlig OG kjedelig. Huttetu.
Vi tilbringer omtrent 1,2 år av livene våre med å vente på at noen i den andre enden skal ta telefonen. Nå har Newsweek skrevet en artikkel om den intetsigende musikken som er ment å gjøre deg i godt humør, eller i alle fall mindre frustrert, Det viser seg at vi kan takke avantgardekomponisten Erik Satie, du vet, mannen bak «Gymnopédies», for muzakfenomenet. Som Russ Juskaiian skriver i sin artikkel, var Satie besatt av tanken på at det ikke lenger var mulig å kommunisere med publikum og at fremtidens musikk var dømt til å være komfortabel og intetsigende, som en lenestol. Resultatet var fem stykker Satie kalte «møbelmusikk», som ble spilt som bakgrunnsmusikk på bordeller.
Hva telefonmuzak angår, spør Juskalian om det egentlig er en god kombinasjon med balsamaktig musikk som hvert tredevte sekund blir avbrutt av stemmen som informerer om det åpenbare, nettopp at du stadig rykker frem og at de blir veldig glade om du holder ut litt lenger. Like effektivt som musikk er uansett å få meldinger om din konkrete fremgang i køen – at det er så-og-så mange minutter eller så-og-så mange innringere igjen. Det får artikkelforfatteren til å spørre om hvordan telefonkøfremtiden vil se ut: Om det vil være mulig å kjøpe seg frem til førsteplassen i køen, og om firmaer vil begynne å gi falsk informasjon om hvor du er i køen for å få deg til å holde fast litt lenger før du legger på.
Spørsmålet som ikke besvares er hvorfor musikken i telefonen må være så fløyelsbløt og svulstig som den er. Dersom det spilles en sang du har hørt før, er det av en eller annen grunn nødt til å være en gregoriansk versjon, eller med panpipes. Det er en fin grense der musikk bikker over fra å være beroligende til å være enerverende, der insisteringen på at du skal slappe av blir påtrengende og overdrevet. Et evig spørsmål er hvorfor det ikke er mer jazz, særlig pianobasert jazz, på ymse supporttelefoner. Et råd til Telenor, NSB og andre firmaer som kundene iblant er forbitret på: Hva med å bruke Herbie Hancock eller Dave Brubeck på linjen før dere tar telefonen? Det spørs om ikke innringerne vil være betydelig mykere, mildere og ha langt større forståelse for at det ikke er så lett å være dere heller når de etter lang dags ferd mot natt omsider kommer frem til målet.
Publisert 16. august 2009.
Ingen tvil om at Diddy er faren til lille-Diddy, i alle fall.
Publisert 10. august 2009.
«Mina damer och herrar … Det börjar att bli dags att presentera dansen för den her låten … Jazzhands»
Publisert 9. august 2009.
Hun satt på kanten av Sentrum Scene i går og snakket om hvordan en journalist samme dag om hun var lei seg fordi hun ikke hadde noen mann. «I said, I have three number one records and I have sex every day», sa hun. Mengden jublet. Gaga korrigerte seg selv. «I don’t have sex every day. But you know, when my fans scream, it’s like thousand little orgasms».
Also sprach Lady Gaga, artisten som ifølge seg selv hater alt som er konvensjonelt. The Guardians musikkanmelder Alex Petridis er blant dem som har spurt om akkurat hva det er ved Lady Gaga som er så himla ukonvensjonelt. At hun spiller på sex? At hun er opptatt av mote? At hun synger om en gutt som tar henne med for å se på The Killers?
«That success seems to have led Lady GaGa to come to some pretty bullish conclusions about her own originality: «I’m defying all the preconceptions we have of pop artists,» she recently told one journalist, seemingly confident of a place in the history books as the world’s first pretty female singer performing synthesiser-heavy R&B-influenced pop. «I’m very into fashion,» she clarified, all previous pretty female singers having apparently performed their synthesiser-heavy R&B-influenced pop clad in stuff they grabbed at random from the George at Asda half-price sale», skriver Petridis.
«Lady GaGa’s pronouncements of her own uniqueness may have less to do with shamelessly talking herself up than the fact that she has absolutely no idea about what constitutes the typical.»
Etter å ha sett showet hennes – anmeldelsen min i Dagbladet finner du her – tenker jeg at Gaga er ikke så mye unkonvensjonell som uredd. Ikke idet at hun spiller så sterkt på sex, det kan enhver møkkete glamourmodell gjøre, men i at hun tar så stor plass, bråker og roper og snerrer, og iblant, som jeg skriver, blir stor og kantete og gutteaktig i bevegelsene. Hun er mer av en protagonist enn et objekt, mer av en personlighet enn en drømmekvinne. Showet hennes er proft, variert og underholdende. Faktisk synger hun bra også.
Det hun må lære seg nå, er at karisma og catchy låter ikke helt er nok, og at hun neste gang i alle fall må ha en bedre koreograf – den klassiske, intetsigende popkoreografien blir fort for blass når rytmene er av det dunkende slaget. Selv om hun åpenbart mener det selv, er det ikke alltid bare det å være Lady Gaga er nok.
Her er et par av bildene kollega Torbjørn Grønning tok i går:
Kriterium for Lady Gagas kostymer: Ingenting får, under noen omstendighet, dekke baken hennes.
Publisert 31. juli 2009.
Publisert 25. juli 2009.
2 kommentarer:
Ellen Skjold Kvåle
25.jul.2009 kl.13:11
Jeg óg, jeg óg!
Den er så sjukt bra! 😀
Dette er ikke en blogg 