You are currently browsing the category archive for the ‘Litteratur’ category.
Det er noe med kneisende seilskip og beretninger om livet til havs. Samme hvor grimete og brutalt det beskrives, har det en egen romantikk ved seg. Det er noe som gjør at man får lyst til å være med på det, litt i alle fall, selv om vi vet hvor intenst annerledes det er sammenlignet med slik det er beskrevet i romanene. Det er noe ved det iboende eventyrlige, tror jeg, det å være på vei mot hva som nå dukker opp i horisonten, og det ubestridt estetiske i et skip for fulle seil som kaster seg inn i bølgene.
En gang var jeg på et minitokt med Christian Radich fra Sandefjord til Oslo. Utfra hva slags reiser som vanligvis kvalifiserer til ordet «tokt» var dette av det særs ufarlige slaget, en bråte familier som kjente hverandre litt, og som syntes det var moro å være til sjøss og dra i tau og som selvsagt skålte i hvitvin idet skuta seilte inn i Oslofjorden.
Men som alle andre ombord måtte også vi jobbe, fire timer på og åtte timer av. Selv var jeg blant dem som ble vekket midt på natta, under liten storm i Skagerrak, og oppleve med egne øyne hvordan skipet som hadde virket så stort da vi gikk ombord, nå virket veldig lite – men desto mer grasiøst der det snodde seg mellom de store, mørke bølgene. Og det var litt av et kick da vi klarte å snu det store seilet, som plutselig og etter veldig mye draing slo rundt med et dypt sukk. Da følte jeg meg veldig nær et eller annet. Noe stort og grunnleggende.
For en som elsket «Skatten med Sjørøverøya» og var forelsket i Gabriel Byrnes sjørøverkaptein i «Håkon Håkonsen» som liten (og «Haiene» på videregående) var det vel bare et spørsmål om tid før jeg måtte begynne å lese Herman Melvilles «Moby Dick». Jeg benytter anledningen nå da det er kommet en ny oversettelse av Bjørn Alex Herrmann, som jeg har så stor tillit til at jeg lar originalutgaven ligge, og med et entusiastisk forord av Jan Kjærstad. Ettersom dette ingår i amerikansk nasjonallore var det jeg, og sikkert de fleste andre, visste fra før at dette handler om kaptein Akabs utrettelige jakt på den hvite hvalen Moby Dick, sett gjennom øynene til den gåtefulle Ismael. At det skulle være en fortelling av det mildt sagt medrivende slaget, var som forventet. Bare les kapittel 30, bokens kanskje korteste:
Da Stubb var gått, ble Akab stående og lene seg over rekka en stund, før han, slik han hadde fått for vane den siste tiden, ropte til seg en matros fra kveldsvakten og sendte ham ned etter elfenbenskrakken og pipen sin. Etter å ha tent pipen fra natthuslampen og plassert krakken på losiden av dekket, satte han seg ned og røykte.
I norrøn tid ble de sjøglade danske kongenes troner, ifølge tradisjonen, laget av narhvalens støttenner. Så hvordan kunen man da se Akab benket slik på sin trefot av bein uten å tillegge ham den kongeverdighet den symboliserte? For Akab var en dekkets khan, og en sjøens konge og Leviatans store herre.
Det gikk noen øyeblikk, da tykke røykskyer kom fra munnen hans i raske og jevne puff, som blåste tilbake i ansiktet på ham igjen. «Nå da,» sa han til slutt for seg selv, og tok pipen ut av munnen, «røykingen gir meg ikke lenger noen trøst. Åh, min pipe! Det må være dårlig stelt med meg, når du har mistet din sjarm! Her har jeg strevd uten å være klar over det, i stedet for å nyte, – ja, og tankeløst røykt i lovart hele tiden, i lovart, og med så nervøse drag at jeg ligner en døende hval, som om mine siste blås var de sterkeste og mest forpinte. Hva skal jeg med denne pipen? Denne tingen som er ment for sjelero, til å sende opp sindige hvite røykskyer rundt sindig hvitt hår, ikke rundt strie jerngrå lokker som mine. Jeg vil ikke røyke mer-»
Han kastet den ennå glødende pipen i sjøen. Gloen freste i bølgene, i samme øyeblikk skjøt skipet forbi boblen fra den synkende pipen. Med den bredbremmede hatten trukket ned i pannen humpet Akab ustøtt frem og tilbake på dekket.
Romantisert? Å ja. Pompøst? You bet. Men får det deg ikke til å ville forlate byen, bare for en kort tid, og prøve det harde, farlige, illeluktende og ubekvemme livet til havs? Melville skriver med en prosa så mettet og detaljrik at det grøsser i en. Kanskje har noe av fascinasjonen med å gjøre at havlivet, slik det skildres, er så enkelt, at målet er så uttalt – komme seg til neste kyst, drepe hvalen – at det nødvendigvis vekker noe meditativt og drømmersk i den reisende, at det begrensede universet ombord på et skip gir grunnlag for noen fundamentale betraktninger. Ikke vet jeg. Jeg vet bare at det er noe ved disse bøkene som gir meg lyst til å tenke mer på det, skrive om det kanskje, til og med og i all uskyldighet prøve. Men jeg tror jeg foretrekker at hvalen ikke er der.
Publisert 4. september 2009.
STAVANGER (Dette er ikke en blogg): Rogaland Teater og StatoilHydro måtte jo samarbeide på et eller annet tidspunkt. Nå viser de frem bildene til den finske kunstneren Hannu Karjalainen i foajeen på teatret. Det er noe underlig glamorøst over Karjalainens portretter, som gjør at det er passende å plassere dem omgitt av institusjonsteatrets forutsigbare røde plysj. Og så er de ganske spennende samtidig.
Karjalainen sier selv at han er opptatt av portretter og spenningen mellom det åpne, oppriktige og det konstruerte og oppstilte – og at det er defor han viser delvis tildekkede og utviskede enkeltmennesker. Og så mener han selvsagt å si noe om den moderne tid også.
Å bruke maling for å viske ut er uansett estetisk et kult valg – det gir maleriske marmoreringer og strukturer og bringer assosiasjoner til populærkulturen og effektfilmer som «Terminator 2» – skjønt denne assosiasjonen muligens bare finnes i mitt eget hode.
Jeg synes også hans egne ord om portrettene sine også kan brukes om den mer glossy delene av populærkulturen, og mediedekningen som hører til: «As the subjects appear distant and eventually unapproachable, we are left with a virtually blnak screen on which to project one’s own hopes, dreams, nightmares and fears».
Publisert 29. august 2009.
På Demokratenes landsmøte i 1980 siterte Edward M. Kennedy fra Lord Alfred Tennysons «Ulysses».
Jeg har alltid vært glad i det diktet, det står for meg som en av svært få tekster som klarer å forene det heroiske og storslagne med en sans for nyanse og kompleksitet som gjør at det ikke føles for pompøst, men snarere som en inspirasjonskilde, bølgende linjer som får en til å ville rette ryggen og gå på. Her er siste strofe:
The long day wanes: the slow moon climbs: the deep
Moans round with many voices. Come, my friends,
‘Tis not too late to seek a newer world.
Push off, and sitting well in order smite
The sounding furrows; for my purpose holds
To sail beyond the sunset, and the baths
Of all the western stars, until I die.
It may be that the gulfs will wash us down:
It may be we shall touch the Happy Isles,
And see the great Achilles, whom we knew.
Though much is taken, much abides; and though
We are not now that strength which in old days
Moved earth and heaven; that which we are, we are;
One equal temper of heroic hearts,
Made weak by time and fate, but strong in will
To strive, to seek, to find, and not to yield.
Publisert 26. august 2009.
Gikk forbi Dag Solstad i fotgjengerfeltet i Cort Adelers gate for tyve minutter siden. Jeg hadde paraply. Han hadde ikke. Prøvde å komme på passende alluderende kommentar. Kom ikke på noe.
Publisert 25. august 2009.
Såh, du er trygt etablert på Facebook, Twitter og wordpress.com – men ennå er det ikke mange nok mennesker som tar del i din daglige gjøren og laden? Den amerikanske litteraturprofessoren Karen Head gjør den ultimate sjarmøretappen for litteraturvitere – hun vinner en times opphold på toppen av den tomme fjerde sokkelen på Trafalgar Square, og bruker den til å fremføre dikt skrevet gjennom Twitter-meldinger. Hvor føkkings 2009 er det mulig å bli?
Videoen av Karen, intervju med henne og bruddstykker av diktet finnes her.
Når Head trer opp på sokkelen, er hun i selskap av Sir Charles James Napier, Sir Henry Havilock og kong George IV, som holder hus på de tre andre soklene – og av Nelson selv, selvsagt, som kanskje både for øyet og andre attributter med sin enorme erekte søyle. Egentlig skulle det vært en rytterstatue av kong William IV på sokkelen, men da det kom til stykke i 1841, viste det seg at pengene ikke strakk til – forøvrig en av mange småpinlige og underholdende episoder i seilerkongens liv. Under VM i fotball i 2002 ble en voksfigur av David Beckham fra Madame Tussaud’s plassert der.
Når Karen Head trer opp på statuen er det som en del av prosjektet One & Other, som varer til 14. oktober. 2 400 mennesker har fått lov å tilbringe én time hver på toppen av sokkelen. Mannen bak prosjektet, skulptøren Antony Gormley, har uttalt:
«i omgivelsene på Trafalgar Square, med sine militære, seirende og mannlige historiske skikkelser, lar denne opphøyelsen av hverdagslivet til et sted som til vanlig ville vært opptatt av monumental kunst oss refletere over individets mangfold, sårbarhet og særegenhet i et moderne samfunn. Det handler om mennesker som kommer sammen for å gjøre noe ekstraordinært og uforutsigbart. Det kan være tragisk, men det kan også være morsomt».
Reaksjon 1: Igjen hvor føkkings 2009 er det …? Reaksjon 2: De største produsentene av reality-tv i Storbritannia bør sende en mail til Gormley utmiddelbart og tilby ham firmabil og konkurransedyktig årslønn umiddebart, for det er en slik rettferdiggjøring de har lett etter siden 1997. Når en av elevene som følger prosjektet til Head betror kameraet at «I’m interested in her personal growth» høres det også ut som noe som bare kunne blitt sagt med en slik selvfølge i en verden der våre flyktige og forbipasserende følelser og stemninger fryses fast i tekst annenhvert minutt.
Egentlig mener jeg ikke å være så negativ. Offentlige arenaer brukes til langt mer gruoppvekkende ting enn å lese Twitter-dikt. Og faktisk synes jeg diktet Karen leste hørtes ganske fint ut:
«The rythm of the unknown finds in itself a vexing question». The question being: How can multitudes of monuments ever approach the peace within us all?»
Publisert 24. august 2009.
Jeg og Klassekampens Martin Grüner Larsen er twittrende uenige etter Janne Haaland Matlarys påstand om man blir et bedre menneske av å lytte til Bach (i motsetning til popmusikk). Men hvor uenige er vi egentlig?
Martin Grüner Larsen @monografi el kanon – for felles kultur & høykultur har ingen nødvendig sammenheng m moral og lite menneskelig lidelse. about 20 hours ago from TweetDeck in reply to monografi
Martin Grüner Larsen @monografi Det er faktisk grunnproblem i d konservative kultursyn D finnes ingen god begrunnelse for at vi skal ha 1 høykulturelt hegemoni. about 20 hours ago from TweetDeck in reply to monografi
Inger Merete Hobbelstad @martingruner: Flere kunstuttr. er av så høy kvalitet at de bør bevares selv om de ikke når bredt ut. Hvorfor er dette et ideologisk spm? about 18 hours ago from web
Inger Merete Hobbelstad @martingruner: Ordet «finkultur» kjeder meg usigelig. Utfordrende kunst vil alltid ha smalere publ. enn popkultur. Begge deler er verdifulle about 18 hours ago from web
Inger Merete Hobbelstad @martingruner: … men bare førstnevnte trenger beskyttelse. about 18 hours ago from web
Martin Grüner Larsen @inger_merete Fordi utvelgelsen av de kunstverkene er ideologisk. Hvor mange av de kunstverkene du tenker på var skapt av hvite menn, f.eks?about 19 hours ago from TweetDeck in reply to inger_merete
Martin Grüner Larsen @inger_merete Jeg fornekter påstanden om at kunst ikke kan være både utfordrende og populær. about 18 hours ago from TweetDeck in reply to inger_merete
Martin Grüner Larsen @inger_merete Men er enig i at den upopulære trenger beskyttelse. about 18 hours ago from TweetDeck in reply to inger_merete
Martin Grüner Larsen @inger_merete Problemet er bare at m 1 gang man skal konstruere kanon med ord som «kvalitet» eller «tidløshet», så betyr d «MIN kvalitet NÅ» about 18 hours ago from TweetDeck in reply to inger_merete
Martin Grüner Larsen @inger_merete (og ordet «finkultur» kjeder også meg uutsigelig – men kanskje av helt andre grunner?) about 18 hours ago from TweetDeck in reply to inger_merete
Inger Merete Hobbelstad @martingruner: Kunst kan naturligvis være både utfordrende og populær, men det er ikke alltid tilfelle. Altså: En viss beskyttelse. about 18 hours ago from web
Inger Merete Hobbelstad @martingruner: Grunnene til at et verk blir kanon er mangfoldige. «Iliaden» var en diktators yndlingsverk og ble derfor bevart, men … about 18 hours ago from web
Inger Merete Hobbelstad @martingruner: Vi ville ikke lest og studert den fremdeles om den ikke hadde kvaliteter som talte til mennesker på tvers av tiden. about 18 hours ago from web
Martin Grüner Larsen @inger_merete Aneiden, ikke Illiaden! 😉 Illiaden ble nedskrevet fra muntlig tradisjon. Aeneiden ble visstnok reddet fra bålet av Augustus
Martin Grüner Larsen @inger_merete Uenig. Vi leser Illiaden og Aeneiden fordi folk til alle tider har lest Aeneiden og Illiaden. D ligger i vår sivilisasjons DNA about 18 hours ago from TweetDeck in reply to inger_merete
Martin Grüner Larsen @inger_merete Og jeg mener at det er dypt fremmede verk for meg. Odyssevs er en krigsforbryter. Didos selvmord uforståelig. about 18 hours ago from TweetDeck in reply to inger_merete
Inger Merete Hobbelstad @martingruner: De homeriske eposene overlevde i stor grad fordi de var yndligseposene til tyrannen Peisistratos, ca 600 f. Kr. about 14 hours ago from web
Inger Merete Hobbelstad @martingruner: Synes du gjør det samme som Matlary nå, feller en moralsk dom i stedet for en estetisk. Iliaden skildrer et brutalt samfunn -about 14 hours ago from web
Inger Merete Hobbelstad @martingruner. – men er en fascinerende og dypt menneskelig tekst. Og moderne, begeistrede lesere er ingenlunde ukritiske til kvinnesyn o.l. about 14 hours ago from web
Martin Grüner Larsen @inger_merete Aldri hørt det m Peisistratos før. Eller glemt det iallefall. 🙂 about 14 hours ago from TweetDeck in reply to inger_merete
Martin Grüner Larsen @inger_merete Men jeg er uenig i d du sier. Jeg feller både en estetisk og etisk dom. Enig i at d r 1 fascinerende og «menneskelig» tekst.about 14 hours ago from TweetDeck in reply to inger_merete
Martin Grüner Larsen @inger_merete Og en tekst som jeg elsker av mange grunner. Men den er radikalt fremmed og deri ligger noe av appellen for meg. about 14 hours ago from TweetDeck in reply to inger_merete
Publisert 13. august 2009.
Én kommentar:
Martin G.
18.jan.2010 kl.16:46
Så ikke denne før nå — og det er et godt spørsmål. Hvor uenige er vi egentlig? Jeg rotet meg ytterligere inn i denne debatten litt seinere på høsten, under muhammedoppstyret. Så om du har lyst til å se ytterligere begrunnelse av mitt syn i det vide og det brede (det er alt, alt for langt), så kan du lese kommentarene til denne (alt, alt for lange) posten, der @mikkel78 utfordrer meg på dette.
http://pen-to-paper.blogspot.com/2009/10/om-muhammedkarikaturstriden.html
Og jeg skrev også om Matlary her:
http://pen-to-paper.blogspot.com/2009/08/det-konservative-kunstsynet-og-hvorfor.html
Alt godt,
M
Da har rulleteksten nettopp gått opp etter filmversjonen av Ian McEwans roman «Enduring Love» på NRK. «Enduring Love» har en av de mest svimlende åpningsscener i noen roman: Joe og Clarissa sitter på et teppe på en grønn eng med en piknikkurv og er like ved å åpne hvitvinsflasken. De avbrytes av et rop – en ballong med en vettskremt gutt ombord i kurven feier ukontrollert over gresset mens bestefaren fortvilt prøver å stanse den. Fem menn, deriblant Joe, styrter til. De hekter seg fast i kurven, men vinden løfter ballongen likevel. Joe og tre av mennene slipper taket. Den femte slipper ikke. Han henger på til ballongen er høyt oppe i luften, og de andre kan bare stå og se på at han glipper taket, faller ned og dør.
Da jeg leste boken første gang, innså jeg på slutten av første kapittel at jeg måtte ha holdt pusten usunt lenge. Det var noe av det mest intense jeg hadde lest. Den scenen er nesten like oppslukende i filmen, og det er ingen liten bragd. Samtidig lider både filmen og boken av at premisset for sammenbruddet som følger – at Joe forfølges av den hoppende gale Jed, som var en av mennene rundt ballongen, og som både er en religiøs svermer og besatt erotoman som hevder han og Joe er ment for hverandre – føles søkt. Det er vanskelig å forstå at Clarissa er såpass lite lydhør overfor Joes økende desperasjon, en desperasjon som blander seg med skyldfølelsen over å være en av de overlevende, en av dem som slapp taket.
Som så ofte i McEwan-land ser vi to som har hatt det bra sammen, ubønnhørlig gli fra hverandre fordi de ikke klarer å snakke sammen, fordi det skjer noe som viser sider og synspunkter som den andre ikke klarer å takle. For halvannet års tid siden, samme dag som den nye Operaen i Bjørvika åpnet, var jeg hjemme hos Aslak Nore og intervjuet ham og bøkene hans til Dagbladet Magasinet-spalten Bokettersynet. Aslak snakket om hvordan «Enduring Love» er en av ganske få bøker som gjør hovedpersonenes fagbakgrunn til en stor del av den de er. Etter å ha lest boken syne jeg det er et godt poeng. Det er ikke tilfeldig at Joe er realist, journalist i et vitenskapsblad, mens Clarissa forsker på Keats. Det virker ikke far fetched at Clarissa er den som er åpen for det svermeriske og sinnslidende, slik romantikerne var, mens Joe reagerer så sterkt at det underbygger enkelte leseres teori om at forfølgelsen i stor grad foregår i hodet til en allerede sliten mann som prøver å komme til bunns i spørsmålet om sin egen skyld.
Daniel Craig spiller Joe i filmen «Enduring Love», og det gjør han lytefritt. Han er troverdig som akademiker, samtidig som den samme innestengte heftigheten, den samme trykkokende minen, som gjør ham til en effektiv James Bond. Samantha Morton er alltid god. At rollefiguren hennes heter Claire i stedet for Clarissa, får være. De følte vel at Clarissa ble litt for gammelmodig og Mrs Dalloway-ish. At hun er billedkunstner og ikke litteraturviter, og at Joe underviser på universitetet i noe som minner om et humanistisk fag, er på en måte et snedig grep. Det lar Joe sette opp sin egen tendens til å begi seg inn på utforskning av det abstrakte, som i dette tilfellet bringer ham ut i uføret, med Claires praktiske tilnærming. Joe vet han kompliserer, ikke gjør noe enklere. Han snakker om at han aldri har gjort noe med hendene, og at han aldri har hjulpet noen rent praktisk. Men det tar også vekk noe som var fint og sofistikert i boken og gir anledning til å la Joe ha en av disse heftige forelesningene der professoren lar sitt eget voldsomme følelsesliv påvirke undervisningen og utbasunerer livslærdom mens studentene mumler og veksler blikk. Akkurat dét er litt teit. At Joe og Claire i filmen er kjærester og ikke gift, yngre og trolig penere enn de er ment å være i romanen og at de vurderer å få sitt første barn i stedet for å slite med barnløshet, er endringer av det mer nøytrale slaget – de skjemmer egentlig ikke, men tilfører heller ingenting, annet enn at de muligens gjør dramaturgien enklere.
For dramaturgien her er flott. Filmen «Enduring Love» er en reflektert thriller, der intelligente mennesker går rundt i dempede, talende interiører og der grep som å la oss kikke på hovedpersonenes vanskelige samvær gjennom halvåpne dører og smale korridorer både har en spenningsskapende effekt og gir en følelse av å berøre noe dypt og sårt og privat. Og ja, jeg hev litt etter pusten denne gang òg, etter den siste scenen, som bare viste en stor blå himmel, uten ballong denne gang.
Publisert 7. august 2009.
DETTE ER IKKE EN BLOGG (I sms til Maria Reinertsen): Du, hva var det du sa om Mr Darcy igjen da du var på Radio Nova og snakket om «Pride & Prejudice»? Var det ikke et eller annet med at P&P skiller seg ut fordi Mr Darcy er trofeet snarere enn helten og har den tradisjonelt kvinnelige funksjonen i plottet? Går det an å sammenfatte det i en sms?
MARIA REINERTSEN (I sms til Dette er ikke en blogg): S&Fs appell er ikke f og f kjekk, rik helt, men lett identifiserbar heltinne som vhj av kulhet nedkjemper overmakten. Lizzy er verken spesielt pen (ref.Darcy), talentfull (spiller piano dårlig) eller rik, men hun er KUL. Lizzys og kulhetens triumf blir størrre jo mer uintakelig kjip Mr D er, samtidig må han være verdt å vinne (derfor rik og snill og pen på bunnen -impoves on aquintance). Her plasseres Mr D i en typisk trofé-rolle ala prinsessen som ingen kunne målbinde, Rachel Garman hos Kielland eller de jentene (Kitty og Natasja) som Tolstoj deler ut til sine foretrukne menn. Mr Ds kjiphet er i seg selv er ikke sjarmtriks nok (imotsetning til den tradisjonelle bad guy rollen) Min påstand er at Lizzy og vi ikke ville likt Mr Darcy så godt, om han ikke hadde bukket under for hennes kulhet.
DETTE ER IKKE EN BLOGG: Kan jeg bruke det i et innlegg på bloggen min? Det forrige innlegget mitt, om hvor mye Mr Darcy egentlig tjente, var det mest leste innlegget jeg har skrevet til nå.
MARIA REINERTSEN: Seffe kan du det. Mr Darcy selger, ja. Foredraget mitt var det mest besøkte Akademiske Vorspiel ved siden av Thomas Hylland Eriksen.
DETTE ER IKKE EN BLOGG: Det folk vil ha. Mr Darcy og Mr Eriksen.
MARIA REINERTSEN: Flinke folket.
Publisert 6. august 2009.
2 kommentarer:
Line
07.aug.2009 kl.19:05
Som de sier i Sverige: klockrent.
Brita Rojahn
24.feb.2010 kl.14:19
Men hvordan kan vår darling Mr. Darcy være både kjip og snill på en gang?
LOM (Dette er ikke en blogg): «Her e det ikkje nån autostrada», sa damen forrest i bussen som var ansvarlig for å frakte inviterte til upremieren på «Å, Isak», Hamsun-forestillingen på Sognefjellet, fra Lom til Mefjellet. Da hadde jeg allerede sett 1 stk hijab og 1 stk jente med ballerinasko, tunika og Deli de Luca-pose og fått tilbud om passordet til wifi-nettverket i turbussen. Det hele var meget forvirrende. Men så begynte damen å snakke om at Hamsun pleide å dra jentene i «flettun» og at vi var på vei til en stor «upplevels», og så var jeg visst på bygda likevel.
Forestillingen? Venter fremdeles på forklaring på hvorfor en forestilling inspirert av «Markens grøde», som er fylt til bristepunkter av tette skoger og høye åkre, på død og liv måtte settes opp på snaufjellet. De fem tekstene som var grunnlaget for forestillingen var, som behørig omtalt i pressen allerede, skrevet av Herbjørg Wassmo, Vigdis Hjorth, Gro Dahle, Hanne Ørstavik og Maria Tryti Vennerød. Interessante tekster, korte, ikke alltid like velegnede for fremføring, men spennende. Ørstavik tar opp Hamsun og synet på barn som en del av grøden fra marken, som skal ivaretas, samtidig som kvinnene hos Hamsun velger dem bort, og setter det inn i abortdebatten. Hjorth oppdaterer «Sult» og «Mysterier» og lager en hovedperson som slenger rundt i Oslos kulturelle miljø, minst like fragmentert og forvirret og uforutsigbar som Hamsuns hovedpersoner. Gro Dahle bruker naturbildene fra romanen for alt det er verd i et erotisk og rytmisk dikt med mye kilen humor. Herbjørg Wassmo advarer mannen Hamsun, for sent, må man kunne si, mot å føle seg så stor fordi forfatteren Hamsun er så vellykket. Og kanskje mest rar og fengslende: Maria Tryti Vennerøds ubehagelige og voldsomme tekst om en gravid kvinne som flykter inn i en skog, som blir den ensomme skikkelsen på vei inn i naturen som Hamsun skildrer på romanens første sider, mens det raser en verdenskrig utenfor. Skogen er ikke egentlig en skog, den er bare et drivhus, og omverdenen klorer på veggene og vil inn, men kvinnen isolerer seg og ser ikke, eller velger ikke å se.
(Bilde: Geir Olsen/Scanpix)
På Sognefjellet ble dessverre opplesningen av disse tekstene lesset på med dump og pompøs musikk som skulle fortelle oss akkurat Hva. Dette. Handler. Om. Ørstavik skriver om de to barnegravene i Hamsuns tekst? Lass på med slørete kvinnesang og barneskrik. Dahle er erotisk? La koret på tredve damer stå og stønne inn i mikrofonene, på en måte som gjør at en fin tekst blir flau og at en morsom tekst ikke virker morsom i det hele tatt. Vennerød beskriver en apokalyptisk verden i krig? Legg på så mange øredøvende krigslyder og dumpe rytmer at det høres ut som et dataspill som akkurat nå sikkert er skrekkelig populært i demografien gutter 15-25.
Selv om tekstene til de fem forfatterne ikke er vanskelig tilgjengelige, har de alle sammen en ettertenksomhet og flertydighet i seg som gjør dem, på hvert sitt vis, gode. Oppsetningen på Sognefjellet prøver å gjøre dem mindre sammensatte enn de er. Da kunne jeg like gjerne blitt i sofakroken med tekstheftet, i stedet for å reise i tolv timer frem og tilbake til Lom og omegn.
Men så var det mye fin natur da.
Jeg hadde forresten ikke lest «Markens grøde» før jeg fikk vite at jeg skulle opp og anmelde «Å, Isak». Har nå vært gjennom samfulle tre hundre sider og er positivt overrasket. Det slår meg at romanen er urettmessig omtalt som ren naturromantikk. Det mest slående for meg i «Markens grøde» er sosiologien, samfunnsblikket, det skarpe og nådeløse blikket på intrigene, misunnelsen og dynamikken innad i en bygd der noen gjør det godt og andre ikke. Det er en god idé, fruktbar, å la kvinnelige forfattere reagere på romanen siden det er kvinnene som trår til side for veien den nøysomme og produktive Isak baner opp og velger andre idealer. Men Hamsun viser også, i nesten forbløffende grad, forståelse for sine kvinneskikkelser, særlig Inger, som kommer tilbake etter åtte år med ny dannelse og nye evner og bylivet i kroppen og ser annerledes på gården og mannen hun måtte reise fra enn tidligere. Jeg liker at kvinnene ikke er unnvikende og eteriske feer som Victoria og Edvarda, men handlekraftige, på godt og vondt, realitetsorienterte, og med forståelse for hva man kan oppnå med en dyr, duvende kåpe på akkurat riktig tidspunkt.
Publisert 3. august 2009.
Alle som har et sterkt forhold til Jane Austens romaner, som de har pleiet med omhu siden trettenårsalderen, kjenner godt til utbruddet «ten thousand a year!». Vi snakker naturligvis om den svimlende årsinntekten til Mr Darcy, en sum så høy at Mrs Bennet nesten besvimer, så formidabel at Miss Bingley konstant må gå over til ham for å beundre håndskriften hans og så magnetisk at vi beundrer vår heltinne Elizabeth Bennet desto mer når hun avviser frieriet hans. Det første, vel å merke.
Ten thousand a year! Men hvor mye er det egentlig? Min samfunnsøkonomvenn Joakim sender meg en liten tidbit fra webjournalen til Brad DeLong, økonomiprofessor ved Berkeley. DeLong har regnet på det og kommet frem til to svar: 300 000 dollar, eller ca 1,9 millioner kroner, eller 6 millioner dollar, 37,2 millioner av våre penger.
DeLongs logikk er som følger: Bruttonasjonalproduktet i dagens USA, delt på antall amerikanere, gir 36 000 dollar i arbeidsytelse per snute. Samme regnestykke for Storbritannia etter Napoleonskrigen gir 60 pund i året. Sammenlignet med den gjennomsnittlige disponible inntekten i samfunnet han levde i tilsvarer Mr Darcys ti tusen pund en inntekt på 6 millioner dollar. På den annen side anslår DeLong at den som i dag har en inntekt tilsvarende 300 000 dollar vil kunne bruke penger på samme nivå som Mr Darcy kunne, et resonnement som er basert på at 1800-tallets England var meget fattig og at vi i vår verden er svært rike.
Legg merke til de henrivende og nerdete kommentarene under DeLongs innlegg, der det bemerkes at Darcys inntekt må betraktes som rent symbolsk siden det er usannsynlig at en ikke-adeling ville ha så mye penger i 1813 (Darcy er ikke adelig), at vi må huske at en stor del av Darcys inntekt ville gått med til arbeidskraft og personlig service på et nivå som knapt finnes i dag (en kommentator bermerker lenger ned at en fastboende tjener ville kostet ti pund i året), at de enorme utgiftene ved å vedlikeholde Pemberley må tas med i regnestykket, og at vi ikke kan sammenligne kjøpekraft den gang og nå fordi det på begynnelsen av 1800-tallet var så mye mindre å kjøpe.
En annen samfunnsøkonomvenn, Maria, bemerker i forbindelse med denne diskusjonen og undertegnedes betraktninger om løkkeskriftens død og spekulasjoner om at pen løkkeskrift kan bli et overklassefenomen og at hos Austen forbindes pen håndskrift med høy inntekt. Emma Woodhouse (formue på 30 000), Frank Churchill (formue på 10 000) og Mr Darcy (ten thousand a year!) roses for sin vakre håndskrift, mens Jane Bennet med sine skarve tusen pund skriver adresser så stygt at brevene hennes kommer på avveie. Maria SMS’er videre: «Få også med at Lizzy suverent avskriver hele imponeringspotensialet i pen håndskrift når hun forteller Darcy at hun ikke kommer til å sitte og beundre brevskrivingen hans, «som en viss annen Dame gjorde».
Disse samfunnsøkonomene fortjener lesere: Følg Maria Reinertsen i Morgenbladet og Joakim Jacobsen på Mandag Morgens blogg Etterretninger. Sistnevnte lanserte forøvrig en gang mottoet om at den som dør med mest gjeld har vunnet. I så fall ligger Elizabeths bortløpne søster Lydia og hennes Mr Wickham godt an.
Publisert 2. august 2009.
Dette er ikke en blogg 